Sarajevo. En by med minner.

Sarajevo, jeg ser hjem som blir forlatt
Sarajevo, jeg ser barn som blir bedratt.
Hvite øyne som lengter etter fred.
Sarajevo.

En by med minner.
Det var lek og det var sang,
og barnelatter.
Slik var det visst en gang.
En dag vil komme,
da krigen vil ta slutt.
Sarajevo.

Vi kom hit onsdags kveld, og sjekket inn på Hostel City Center, http://www.hcc.ba/ etter å ha blitt lurt av en taximann som sa han visste hvor hostellet lå, som viste seg å være bløff, og i tillegg tok fire ganger så mye for turen enn det vi burde ha betalt.
Etter å ha bodd på hotell i ei ukes tid var det kjempeherlig å endelig komme til et sted der man henger i stua sammen med folk fra hele verden, sover i køyeseng, må gå opp uendelig med trappetrinn for å komme inn, der det er døgnåpen resepsjon og alle er hyggelige på den ikke-overhøflige måten.

Jeg har blitt forelska i denne byen, som så absolutt har så mye, mye mer å tilby enn Banja Luka, som er den serbiske hovedstaden. Små trange gater, gamle hus, nye hus, spor fra krigen overalt, kulturkrasj av muslimsk og serbisk kultur, og vakre mennesker. Sentrum er på flatmark, mens resten av byen er bygd oppover fjellskrentene. Veldig koselig! Sola og de rundt 22 gradene slegger heller ingen demping på stemninga.

I går var nok både jeg og Synne, i hvert fall jeg, ganske lei av å jobbe og springe rundt å intervjue folk, så vi tenkte at det ikke ville være så dumt med en dag som turister. Hostellet ligger midt i sentrum og like ved et turistkontor, der vi meldte oss på en guidatur, blant annet med besøk i underjordstunellen de brukte for å frakte mat og andre nødvendigheter inn i Sarajevo under krigen. Tunnellen (de 25 metrene som er igjen) luktet som i en potetkjeller, og var egentlig ikke så spennende. Det var egentlig ikke resten av guidaturen heller. Vi satt trøkt sammen i bagasjerommet på en slags safaribil, og fikk ikke sett så mye, først og fremst fordi vinduene var så små, men også fordi man satt med ryggen til. Vi fikk derimot snakka litt norsk med folk for en gangs skyld, fordi også to andre av tilsammen seks påmeldte var fra Oslo, mens de to siste, et gammelt ektepar, var fra finland og snakka svensk.

Etter å ha sett og ikke sett store deler av Sarajevo handla vi resten av ettermiddagen. Jippi! Litt skuffende dyrt her (billigere enn i Norge, men likevel dyrere enn jeg hadde trodd), men mange fine butikker, både små sjarmerende selveide, og store lyse kjedebutikker. På kvelden gikk vi på en studentplass. Vi hadde vel ikke store forventninger, men fikk et lite sjokk da vi måtte trykke oss inn blant 800 studenter på en plass uten
Balkan Beat- hits og med god stemning. Sistnevnte selvsagt viktigst av alt. Nye bekjentskaper, nye facebook- venner. En fin ting det der facebook-greiene.

Det ble vel litt senere enn vi hadde planlagt i går, for i dag sov vi til over tolv (ja, det er lenge for oss nå) og siden vi ikke hadde fått svar hos regjeringa ennå, gjorde vi ikke mye annet enn å besøke ambassaden i dag. De ringte oss i går og lurte på om vi ville komme. Hyggelig. Min fjerde ambassade! En del gå-rundt-og-ta-bilder har det også blitt i dag. Vi gikk på en av de mange og store kirkegårdene her i Sarajevo. Det er litt av et syn. hundrevis av hvite gravsteiner tett i tett i tett i tett i tett. Det er ganske absurd å tenke på at for meg er krigen noe fjernt og langt borte, noe som skjedde for over 60 år siden, mens for mine gjevnaldrende bosniaker, kroatere og serbere er krigen noe nært, noe de husker godt og noe som tok vekk mange de kjente og var glad i.

I morgen klokka ni om morraen tar vi bussen til Mostar, der vi skal være ei natt før vi reiser til leiligheta til Synnes foreldre i Kroatia. Syden! Det skal bli godt.

Hadet så lenge!

Kristine