Tre kolli handbagasje hver fulle av toalettsaker og bøker, mens vi sjekka inn halvtomme sekker og kofferter. Det er logisk at dette var den beste løsninga. Vi klarte ikke å få ned vekta mye nok, men hvis vi kunne gå med på å ta en ekstra tur innom Corn Island før Bluefields, skulle vi slippe å betale. Sånn ble det også.
Sikkerhetskontrollen vil jeg kalle et eventyr. Her sendes alt i samme slengen, og ingen sier noe om sjampo eller vannflasker eller neggelsakser eller laptoper. Innsjekkingsmannen kom løpende etter oss med boardingkortene. Laminerte Papirlapper med bilde av Bluefields. Vi speidet ut på flyene. ”Skal vi fly med et av de små der?” sa Kristine. ”Jeg tror det” sa Kaja. ”Det er som Wiederøe- fly”, sa Kristine. ”Nei, det er mye mindre”, sa Kaja. Og det var det.
14 seter pluss cockpiten. Og man måtte omtrent krype på grunn av takhøyden. For en deilig tur! Og det takket være at regnet og tordenværet tidligere på dagen nå var over. Det føltes som om flyet hang i en vaier oppi lufta og svingte fra side til side. Ikke ekkelt, bare kribling. Jeg sovna og plutselig så vi Corn Island der nede. Vakker. Ut med noen passasjerer, inn med andre. Så letta vi igjen. Og vi var i Bluefields. Flyet landa, tok en usving på rullebanen og parkerte ved flyplasshuset. Bagasjen vår stod klar ved døra da vi gikk inn.
Det kaller jeg flytur.
La oss putte alle disse menneskene inn i dette flyet.
Jeg kunne ta på førstepiloten hvis jeg ville. Jeg gjorde det ikke.
Boardingcard. Gjenbruk.
José og spanskboka mi. Takk for hjelpa! Savn.
