Pumwani

Ei lita jente går rundt i gatene. Hun er rundt fire år, kanskje litt eldre. Det har nettopp regna for første gang siden 2007, så sanda på veiene har blitt til gjørme og den blander seg med alt søppelet. Jenta er uten sko og på ryggen bærer hun sin yngre søster. Hun knytter skoene til søstera mens hun bærer henne og snakker til henne på swahili.

Hun er omsorgspersonen.

Jenta vil leke med de andre barna og setter søstera si på bakken. Barna roper og ler sammen. ”Mzungu, mzungu”, roper de. Mzungu betyr hvit. Photo me, photo me!”. Jeg tar bilder og alle vil se. De ler. Jeg tar flere bilder, sikkert over hundre. Jenta følger fortsatt med søstera si og tar henne med i leken.

Hun er den ansvarlige.

Jeg må ta en pause og etter hvert kommer jenta bort til meg. Hun ser opp på meg og strekker armene opp. Jeg løfter henne opp på armen min, og her blir hun den neste timen. Det blir litt tungt, så jeg prøver å sette henne ned, men hun klatrer opp igjen og klamrer seg fast. Jeg stryker henne på kinnet og i håret. Hun legger hodet sitt på skuldra mi. Hun hviler. Hun smiler. Hun lukker øynene.

Hun er barn, fult og helt.

Vi besøkte Pumwani, et av Nairobis slumområder. Gate etter gate, skur etter skur, gjørme, søppel, høner, hunder, blikktak, barn. Det lukter mat, det lukter urin, det lukter parfyme, det lukter eksos, det lukter popcorn, det lukter svette, det lukter bæsj, det lukter godt, det lukter fælt.

Det er toaletter her og der, men det koster penger å bruke dem. Har du under ti kroner dagen å leve for, prioriterer du kanskje å spise foran å gå på do. Vi hørte at ”flying toilets” er vanlig. Folk gjør fra seg i en pose, og kaster posen ut av huset etterpå. Jeg så ned på gjørma jeg trødde i og tenkte at det kanskje ikke bare var sand.

Men hva har vel det å si for meg? Jeg dro tilbake tit vi bor etter besøket i Pumwani. Jeg dusja, jeg leverte klærne mine til vask i resepsjonen, jeg skrubba skoene mine, jeg spiste en stor middag, jeg drakk rent vann.

Men for menneskene som bor i Pumwani (og folk i tusenvis av andre slumområder i hele verden) er dette hverdag, det er virkeligheten hver eneste dag). Jeg opplever dette som et glimt i livet jeg kan vaske bort når det er over, mens mange av disse menneskene aldri har tatt en varm dusj, har sjelden rene klær, de får aldri rent van og har aldri smakt mat som er i nærheten av det måltidet jeg spiste. Det er forferdelig. Samtidig er det så lett å bare snu seg vekk og glemme at den virkeligheten finnes. Og jeg vet at jeg gjør det. Noen ganger uten å merke det, andre ganger fordi jeg vil. Det er enklere å bare glemme. Men det kan jeg jo ikke.