Jeg står opp. Klokka er 06:20. Jeg tar på meg flipflopene. Jeg må veldig tisse! Jeg går på badet. Badet har murgulv. Jeg kaster dopapiret i søpla (ikke i do). Jeg dusjer. Vannet er kaldt. Eller friskt, som jeg sier her. Jeg tørker meg med mikrofiberhandduk. Jeg blir aldri helt tørr. Jeg kler meg, jeg går inn på rommet. Jeg kler av meg. Jeg står foran vifta ei stund. Luft! Jeg kler på meg og går på kjøkkenet.
”Buenas dias, como amanecio?” God morgen, hvordan våknet De? Spør jeg. Vertsmamma smiler og svarer ”muy bien, gracias”. Vertsmamma er kjempekoselig! Hun lager gallo pinto (bønner og ris) og cafe de leche (kaffe med melk, eller egentlig melk med kaffe) og plantanos fritas (friterte kokebananer= NAM) til de sa yuno (frokost) og lærer meg spanske ord. ”Muchos grasias” sier jeg med den spanskeste aksenten jeg klarer, rydder av bordet, pusser tennene og står foran vifta på rommet ei stund igjen. Rommet er omtrent så stort som rommet hjemme. Bare med dobbelseng med blomstertrekk, pappvegger (nesten) som ikke når opp til taket, og vifte. Hurra for vifte!
Så går jeg ut og møter Kaja og Beth og sjåføren og får mye informasjon om Nicaragua og AMC (organisasjonen vi jobber for) og Managua og Bluefields og historie og sånne ting. Spansk er viktig, derfor lærer jeg det fra ett til fem. Yo aprendero español, eller bare aprendero español. Her bøyer vi nemlig verbene etter hvem som gjør det. Da trenger man ikke å si hvem som gjør det! Hvorfor gjøre det enkelt når man kan gjør det vanskelig, sier nå jeg. Etter fire timer med muy bien, grasias og comprende, går jeg borti gata. Hjem.
José er en bra fyr. Han hjelper meg med spansken, og er en engelskspråklig venn. Han er nevøen til vertsmamma og bodde i USA til han var 20 år. Vertsmamma snakker til meg, jeg skjønner ingenting, ser på José, som oversetter. Og så ler vi litt da. Middag er godt. Det glinser olje av det meste, men HALLO så nam det smaker! Vertsmamma lager gallo pinto og plantanos fritas og pollo (kylling) og chili (som ikke er chili, men en slags salsa) og tortilla y quese (tacoskjell, ja det er friterte tortillas, med mye ost!) og salada en tomada (tomatsalat) og fresco (fersk juice - med vann og sukker). Jeg spiser meg mett.
Det er sånn jeg lever her i Managua, Nicaragua. Og jeg liker det! Det er slitsomt, men jeg trives. Ingenting er vel bedre enn det, får’n si. Vi har vært her i to uker nå, og i morra reiser vi ut i verden, på egne ben – til Bluefields. Der skal vi jobbe med HIV/ AIDS- informasjon, så vidt vi vet. Nicaragua er varmt. Men Bluefields er kaldere og våtere enn Managua. Det kan være bra, det kan være dumt. Her i Managua føler jeg meg ikke nydusja mer enn et par timer, kanskje mindre. Svetten renner. Managua er en grønn by. Som i at det er trær overalt. Den har ingen høye bygninger og ingen sentrum. Sånn gikk det til etter det store jordskjelvet i 1972, som tok hele byen. Grønn er den, men også rosa, lilla, turkis, rød, oransje, limegrønn, blå og gul. Nicaraguanere liker å male husene sine i sånne fine farger. Det er som ei godteriskål. Og veldig fotogent. Jippi!
Klokka to i morra formiddag forlater jeg Managua i et fly på vei mot Bluefields! Da begynner vi. Jeg og Kaja. Da er vi alene og sammen for AMC. Skummelt! Og fint.
I dag sa jeg hadet til familien og José. Hadet er alt for fælt. Jeg vil til Bluefields, men jeg vil ikke dra fra Managua.
”Buenas dias, como amanecio?” God morgen, hvordan våknet De? Spør jeg. Vertsmamma smiler og svarer ”muy bien, gracias”. Vertsmamma er kjempekoselig! Hun lager gallo pinto (bønner og ris) og cafe de leche (kaffe med melk, eller egentlig melk med kaffe) og plantanos fritas (friterte kokebananer= NAM) til de sa yuno (frokost) og lærer meg spanske ord. ”Muchos grasias” sier jeg med den spanskeste aksenten jeg klarer, rydder av bordet, pusser tennene og står foran vifta på rommet ei stund igjen. Rommet er omtrent så stort som rommet hjemme. Bare med dobbelseng med blomstertrekk, pappvegger (nesten) som ikke når opp til taket, og vifte. Hurra for vifte!
Så går jeg ut og møter Kaja og Beth og sjåføren og får mye informasjon om Nicaragua og AMC (organisasjonen vi jobber for) og Managua og Bluefields og historie og sånne ting. Spansk er viktig, derfor lærer jeg det fra ett til fem. Yo aprendero español, eller bare aprendero español. Her bøyer vi nemlig verbene etter hvem som gjør det. Da trenger man ikke å si hvem som gjør det! Hvorfor gjøre det enkelt når man kan gjør det vanskelig, sier nå jeg. Etter fire timer med muy bien, grasias og comprende, går jeg borti gata. Hjem.
José er en bra fyr. Han hjelper meg med spansken, og er en engelskspråklig venn. Han er nevøen til vertsmamma og bodde i USA til han var 20 år. Vertsmamma snakker til meg, jeg skjønner ingenting, ser på José, som oversetter. Og så ler vi litt da. Middag er godt. Det glinser olje av det meste, men HALLO så nam det smaker! Vertsmamma lager gallo pinto og plantanos fritas og pollo (kylling) og chili (som ikke er chili, men en slags salsa) og tortilla y quese (tacoskjell, ja det er friterte tortillas, med mye ost!) og salada en tomada (tomatsalat) og fresco (fersk juice - med vann og sukker). Jeg spiser meg mett.
Det er sånn jeg lever her i Managua, Nicaragua. Og jeg liker det! Det er slitsomt, men jeg trives. Ingenting er vel bedre enn det, får’n si. Vi har vært her i to uker nå, og i morra reiser vi ut i verden, på egne ben – til Bluefields. Der skal vi jobbe med HIV/ AIDS- informasjon, så vidt vi vet. Nicaragua er varmt. Men Bluefields er kaldere og våtere enn Managua. Det kan være bra, det kan være dumt. Her i Managua føler jeg meg ikke nydusja mer enn et par timer, kanskje mindre. Svetten renner. Managua er en grønn by. Som i at det er trær overalt. Den har ingen høye bygninger og ingen sentrum. Sånn gikk det til etter det store jordskjelvet i 1972, som tok hele byen. Grønn er den, men også rosa, lilla, turkis, rød, oransje, limegrønn, blå og gul. Nicaraguanere liker å male husene sine i sånne fine farger. Det er som ei godteriskål. Og veldig fotogent. Jippi!
Klokka to i morra formiddag forlater jeg Managua i et fly på vei mot Bluefields! Da begynner vi. Jeg og Kaja. Da er vi alene og sammen for AMC. Skummelt! Og fint.
I dag sa jeg hadet til familien og José. Hadet er alt for fælt. Jeg vil til Bluefields, men jeg vil ikke dra fra Managua.
Min Nicaraguanske familie.
José og spanskboka mi. Takk for hjelpa! Savn.
Flott skrevet, klæm fra 2rill
SvarSlettKRISTINE! Du er så fantastisk flink til å skrive og ta bilder! Overmåte imponert! Hilser deg fra tropiske tilstander!
SvarSlett