Dette er det jeg har lært i Sasha:

Dette er det jeg har lært i Sasha:

- Å ikke legge vekk hodelykta. Det blir mørkt halv seks, og strømmen slås av klokka ti – hver kveld.
- Å spraye meg. Her puster vi i mygg.
- Å gå på do i mørket med godt selskap av kakerlakker, minifrosker og enorme edderkopper.
- Å vaske klær med skrubb og børste og såpevann, på nicamåten, med to vasker og sementvaskebrett (gir fine klær)
- Myggspray funker dårlig for å få en edderkopp fra dørkarmen og ut av rommet. Da løper den under senga di, og kan kravle på deg når som helst.
- Misquito og samisk – samme tingen.
- Spansk hiphop trenger ikke å være så verst.
- I dag kan være i morgen, eller kanskje i overmorgen, eller aldri.
- Begravelse er en god grunn til å ha av strømmen hele dagen.
- Nicaraguanere kan lite om verden. Vår tolk Freddy bekreftet mistanken: ”Kenya is in Asia, right?”(etter at vi fortalte om forkurset i Kenya), ”Oh, so England is islands!”(når jeg viste fram Europakartet), ”Australia, is it far from Europe?(Freddy har vært tolk før, for en australier), ”What language they speak in Australia?”.
- To timer er lengre enn to timer. Alltid.
- På spørsmål om når, er svaret alltid i dag eller i morgen, eller neste uke. Det nytter ikke med ”..men når i dag?”
- Hvis man ikke vet svaret dikter man det opp. For å glede den som spør og redde seg selv, eller noe.
- Hvorfor, er et lite brukt ord. Sånn er det bare, alltid.
- Marnin’ er god morn på misquito
- Å lage Gallo Pinto. Man gjør så her: Kok 250 g bønner i en time. Tilsett 1 kg ris i vannet og kok i ca 20 min. Eventuelt, i tillegg: Varm olje i panna. Tilsett løk og Gallo Pinto. Stek ei lita stund. Ferdig!
- Gallo Pinto betyr ”Farget som hanen” eller noe sånn.
- Det finnes nicaraguanere som ikke kan et ord på spansk.
- Det er alltid kokossesong, året rundt.

TiD

Har vi egentlig tid? Eller får vi tid? Hvorfor har vi dårlig tid?

Her i Sasha, Nicaragua har man i hvert fall ikke dårlig tid. Man har med andre ord mye tid. Nok tid.

Her har de tid til å bruke to dager av arbeidsuka på en spontan overnattingstur til byen (fire timer unna) uten å gjøre annet enn å kjøre rundt, spise på fin restaurant, handle og sove på hotell. De har tid til å spille gitar på kontoret og sitte ute og prate så mye de vil. De har tid til å gå hjem tidlig. Eller sent. De har tid til en dag fri, eller tre. Tid til å la to frivillige sitte og gjøre ingenting 70 prosent av tida. Her har de tid til å bruke en hel arbeidsdag på å forminske og tegne et par kart for hånd – og på øyemål, og gjøre det samme dagen etter. De har tid til å vente, til å være så ueffektive som mulig, til å prate bort tida, til å utsette det til i morgen (fem dager på rad).

Det høres kanskje fint ut. Det er det sikkert, for dem. Jeg får lyst til å rope. Høyt. Og kanskje riste litt i folk. Jeg går en tur i stedet. Og flirer for meg selv. Jeg har lært meg å telle til 10.

Der internett er et fremmedord og telefon en fremtidsdroem

Vi våkna tel detta i Dos Bocas. Sykt sulten. Litt troett. Sykt fint.

19. november 2009

Sasha er en opplevelse for sjela. I Sasha skjønner vi ikke så mye. I Sasha ler vi ofte. Sasha er utfordringa vi har venta på. Det er fint (noen ganger ikke). I Sasha får vi overraskelser. Hurra!

Vi er i Sasha i Nord- Nicaragua. I Sasha bor det noen tusen mennesker langs en grusvei. Nærmeste tettbebygde sted er Rosita, tre timer unna, nærmeste fjelltopp med telefondekning er to timer unna. Radio (og bil og sykkel og hest) er eneste kommunikasjonsmidler.

Jeg sitter på kontoret til AMC. Her jobber vi, dusjer vi og sover vi. I dag er som de fleste andre dager – vi aner ikke hva som skal skje. Så her sitter jeg og hører på latino- rap jeg har fått hos Josué. Det er egentlig ganske koselig. Sola skinner og vi har god tid. Josué har vært den beste støtte og flirekompis vi kunne tenke oss her i Sasha, men i dag reiste han tilbake til Managua. Det vil si, hvis flyet vil ta han med. Her i Nord- Nicaragua kan man aldri vite. Ikke om noe. Josué er CFC-er som oss, og skal til Norge i januar. Vi har forberedt han på at i Norge får man beskjeder, har planer og program og faste tider. Kanskje er det mulig å forberede en nicaraguaner på det, kanskje ikke. Selv om vi hadde forberedt oss på det motsatte før vi kom til Nicaragua, blir vi stadig satt ut. Det er vanskelig å la være.

Første dag i Sasha brukte vi på å vente. Vi venta i fem timer. Så fylte vi ut et skjema. Andre dag dro vi oppover Rio Kukalaya (Kukalayaelva) for å levere mat, klær og medisiner til ofrene etter Ida (orkanen). Og det som startet som en dagstur med kamera, vannflaske og litt snacks i veska, ble til en overnattingstur med kamera, vannflaske og tomt for snacks i veska. Vi fikk låne hengekøyer og sov i stua i det eneste huset som stod igjen i Dos Bocas, en pitteliten landsby ved Kukalayaelva. Det var ikke mye igjen. Innbyggerne hadde bygd små skur der husene deres hadde stått, og flommen hadde tatt både avlinger og dyr fra dem. Midt blant skurene stod kirka – et tak av presenning (from the American People).

Vi spiste riskjeks og m&m’s til kvelds og hoppa i hengekøya halv ni. Stod opp klokka fem neste dag(med sola og hanene). Det var vakkert. Morgentåke, soloppgang, kyr, katter, griser, sauer, hunder, kalkuner, høns, kyllinger, søte barn. Vann til frokost (det var en larve i bønnene jeg fikk). Vi ble enige om å ta med mer mat, deodorant, tannbørste, våtservietter og ny truse neste dagstur.

Neste dagstur var til Puerto Kabesa – bare to og en halv times kjøretur unna (fikk vi høre). Vi skulle til sivilisasjonen, telefondekning og internett, se skilpadder og stranda og byen. Etter fire timer på kulekjøringsvei stoppa vi forskjellige steder i byen, der vi ble bedt om å vente i bilen mens de andre gikk inn for å skravle med kjente eller ut for å prate i telefonen. Det ble så sent at de bestemte seg for at vi skulle overnatte. Vi hadde ikke med mat, ikke deodorant eller våtservietter, ikke tannbørst og ikke ny truse. Vi hadde ikke lært. Men Puerto Kabesa hadde supermarked. Og AMC hadde (tydeligvis) nok penger til å ta oss inn på hotell, der jeg og Kaja bodde på det største hotellrommet jeg har sett, hadde varmt vann i dusjen og hver si digre dobbeltseng.

Sykdommen kom til oss neste dag, og det passa dårlig når veien er humpete og hei hvor det går – i fire timer. Men for en tur. Vi ble enige om å ta med mat, deodorant, tannbørste, våtservietter og ny truse neste dagstur.

Blikk tilbake

Vi har vært i Nicaragua i to måneder og en dag. Nå venter den siste måneden – i la RAAN, nord- Nicaragua, med orkanødeleggelser, miskito- indianere, spansk og miskito som eneste språk, med radio som eneste kommunikasjon med omverdenen. La meg dele noen fine, rare, ekle og spennende episoder fra Nicaragua så langt.

Managua. Andre dag på Viva Spanish School. Vi fikk lærer Eliel i for andre dag på rad og prøvde for andre gang på rad å fortelle han at vi skulle være i Nicaragua i tre måneder og trengte å lære ord vi kom til å få bruk for. ”YES”, sa Eliel og tok for andre dag på rad opp de fargesprakende plansjene sine med traktorer og lastebiler og gravemaskiner og dyrene på bondegården og penn og linjal og blyant og det ble litt for mye for meg og Kaja som bare kunne si HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAH resten av timen, og Eliel stakkars, skjønte ikke hva vi lo av. I hvert fall lata han som.

Bluefields. Vi var på nettkafé før middag. Det regna da vi kom ut, og jeg hadde paraply, men ikke Kaja. Vi venta til det bare var litt drypping, og småtrippa bortover gata under min paraply. Dette er en ting vi ikke er flinke på. Det regna ikke bare litt lenger, og Kaja tok sats og sprang fra meg gjennom massasjedusjen. Veiene var elver og føttene gav opp å balansere. Splæsj, splæsj. Vi prøvde å unnskylde for Joyce at vi var seine, men hun sa bare ”why you come in the rain?”, lo godt for seg selv og gav oss en håndduk.

Pearl Lagoon. Vi holdt foredrag om Gender på barneskolen. Vi delte ut lapper. Vi sa de måtte spørre om de trengte hjelp. Ingenting. Vi spurte om noen trengte hjelp. ”Nei.” Vi samlet inn lappene. Noen hadde trengt hjelp. Vi overså det. Vi sa vi ville ha spørsmål og kommentarer. Nei. Vi sa noe. Vi spurte om de var enige? ”Ja!” Om de virkelig var enige? ”Nei!” Hvorfor det? ”Jo, likevel”. Vi lærte at diskusjon og dialog ikke funker så bra blant elever som er vant til å si det læreren vil høre - og bare det.

Bluefields. Noen ganger vet man ikke helt hva man skal si. For eksempel denne gangen. Vi gikk gjennom skrålende hilsende og plystrende mennesker i parken, på vei til middag da Kaja merker at noen drar i håret hennes. ”Hun jenta tok tak i håret mitt”, sa hun, og det var rart. Like etter kom hun jenta løpende etter oss. ”EY! EY!”. Vi snur oss og hun tar oss igjen. ”Ey, we just wanna get to know y’all”, sa hun. ”Eh.. Get to know us?” sa vi. “Yeah, how your name?” sa hun. “Eh, Kristine”, sa jeg. ”Eh.. Kaja”, sa Kaja. Og sånn gikk det til at Shakira og Diane trodde vi var deres bestevenner og ble kjempeglad hver gang de så oss, inviterte oss på basseng- og dansekveld, fant ut hvor vi bodde og dukka opp på hotellrommet mitt, ville besøke Kaja når hun var syk, kjøpte kjærlighet på pinne og karameller til oss og advarte oss mot alle fremmede som sa de ville bli vennene våre, for så å stikke av med pengene våre.

Bluefields. Vi hadde litt mageproblemer da vetdu. Kaja var begynt å bli bedre og våget seg ut døra for å gå til Joyce og spise lunsj. Jeg ville ikke ha mat, ikke en gang at hun skulle ta med til hotellrommet. Da hun kom tilbake hadde hun en stor bolle kyllingsuppe med seg. På veien hadde hun møtt på Janet, Dr. Gerrardo og Dr. Fransisco fra AMC- kontoret som fulgte henne opp til Joyce for å få henne til å lage kyllingsuppe (det skal vist hjelpe mot alt). Det hadde Joyce allerede gjort (det skal jo hjelpe mot alt), og insisterte på at jeg også skulle ha en porsjon. Så jeg spiste kyllingsuppa mi, og det smakte NAM. Kyllingsuppe hjelper. Mot alt.

Bluefields. Vi sa hadet til de femten jentene på Projecto Luvianka. De hadde lagd kort til oss.
Cristina es muy bonito y muy amis toba amoro. Su presioso la mas velta de Bluefield. Sus ojos son muy bonito y sus lara muy bonito tambien. De dansa førr oss. De sang førr oss. De klemmte oss. De kyssa oss. Jeg kunne ikke gråte. Forferdelig.

Managua. Vi hadde akkurat kommet tilbake fra Bluefields. Dr. Fransisco kom bort til oss på AMC- kontoret. Han sa noe på spansk. Jeg forstod ikke. ”Bien?” (bra?) sa han da. Jeg ble ivrig. ”Si, si, estoy bien” (jeg har det bra) sa jeg. ”Usted?” (og De?). Han lo, men prøvde å holde seg. Han hadde spurt hvordan det gikk med fordøyelsen vår. Kaja får med seg litt mer enn meg enkelte ganger. Jeg skylder på at hun kan fransk.

Virkelig bare et utvalg. Jeg kunne skrevet i flere timer.

Her blir det stille fremover, men vent i spenning til om en måned. Da kommer alle innleggene jeg har skrevet i word i la RAAN.

Hasta la vista!

Synne 23 år!

Synne har bursdag. Synne er den beste. Jeg savner Synne! Mye. Jeg skal hoppe på Synne når jeg kommer til Norge. Og så skal vi ta en dans, eller fire. Jeg vil feire Synne sammen med Synne.
Synne fortjener en fin dag.
GRATULERER med dagen søta!

Tre sekunders lykke

Surfing ser tøft ut.
Surfing er tøft.
Surfing er vanskelig.

"Surfing er for alle".
Surfing gjør at man føler seg kul.
Surfing er sykt.

Sufring gir blåmerker.
Surfing gir skrubbsår.
Surfing gir vann i nesa.

Surfing gir brun hud.
Surfing gir stygt hår.
Surfing bør prøves.

Ready? Ready? Go paddle, go paddle, GO PADLLE! UP, UP, UP, UP! Yeah girl! You're surfing!

Tre sekunders lykkerus. Hurra!

Utsnitt fra et pikerom

Takk til Hostal Doña Vera, Bluefields – mitt hjem i nesten en måned.

Dusj.

Utsikt fra dusj.

Kjole.

Paraply.

Gardin.

Rot.

Hverdagslykke i Nicaragua

Dette er det som gjør meg glad i Bluefields

-Når jeg slår på dataen og ser Tobias sine fine tegninger som bakgrunn
-Jerry, John og Shawn i første klasse på Dinamarka Escuela
-Å være der for de 15 jentene på Projecta Luvianka
-Barn som løper etter meg og vil bli tatt bilde av
-Å finne en butikk som har ansiktsrens, mascara og frisørsjampo!
-Frokost, lunsj og middag hos Joyce. OÆÆ så godt!
-Mail fra Synne
-Rene føtter
-Hvite skyer
-Kreol i ørene
-Når det er vann i dusjen
-Folk som hilser på gata uten å smatte, plystre eller smaske
-Karneval
-Hotell- dama som gjør alt hun kan for at vi skal forstå
-Internett
-Når mamma og pappa ringer
-Melding fra KappAhl, Specsavers og Lånekassen
-Å levere en oppgave
-Musikk. "Loud means happy".
-Santo santo santo.
-"Chelita" og "Chinita". Jeg må bare le.

Verden sett gjennom et kamera for John, Jerry og Shawn på Dinamarka Escuela.