TiD

Har vi egentlig tid? Eller får vi tid? Hvorfor har vi dårlig tid?

Her i Sasha, Nicaragua har man i hvert fall ikke dårlig tid. Man har med andre ord mye tid. Nok tid.

Her har de tid til å bruke to dager av arbeidsuka på en spontan overnattingstur til byen (fire timer unna) uten å gjøre annet enn å kjøre rundt, spise på fin restaurant, handle og sove på hotell. De har tid til å spille gitar på kontoret og sitte ute og prate så mye de vil. De har tid til å gå hjem tidlig. Eller sent. De har tid til en dag fri, eller tre. Tid til å la to frivillige sitte og gjøre ingenting 70 prosent av tida. Her har de tid til å bruke en hel arbeidsdag på å forminske og tegne et par kart for hånd – og på øyemål, og gjøre det samme dagen etter. De har tid til å vente, til å være så ueffektive som mulig, til å prate bort tida, til å utsette det til i morgen (fem dager på rad).

Det høres kanskje fint ut. Det er det sikkert, for dem. Jeg får lyst til å rope. Høyt. Og kanskje riste litt i folk. Jeg går en tur i stedet. Og flirer for meg selv. Jeg har lært meg å telle til 10.