Blikk tilbake

Vi har vært i Nicaragua i to måneder og en dag. Nå venter den siste måneden – i la RAAN, nord- Nicaragua, med orkanødeleggelser, miskito- indianere, spansk og miskito som eneste språk, med radio som eneste kommunikasjon med omverdenen. La meg dele noen fine, rare, ekle og spennende episoder fra Nicaragua så langt.

Managua. Andre dag på Viva Spanish School. Vi fikk lærer Eliel i for andre dag på rad og prøvde for andre gang på rad å fortelle han at vi skulle være i Nicaragua i tre måneder og trengte å lære ord vi kom til å få bruk for. ”YES”, sa Eliel og tok for andre dag på rad opp de fargesprakende plansjene sine med traktorer og lastebiler og gravemaskiner og dyrene på bondegården og penn og linjal og blyant og det ble litt for mye for meg og Kaja som bare kunne si HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAH resten av timen, og Eliel stakkars, skjønte ikke hva vi lo av. I hvert fall lata han som.

Bluefields. Vi var på nettkafé før middag. Det regna da vi kom ut, og jeg hadde paraply, men ikke Kaja. Vi venta til det bare var litt drypping, og småtrippa bortover gata under min paraply. Dette er en ting vi ikke er flinke på. Det regna ikke bare litt lenger, og Kaja tok sats og sprang fra meg gjennom massasjedusjen. Veiene var elver og føttene gav opp å balansere. Splæsj, splæsj. Vi prøvde å unnskylde for Joyce at vi var seine, men hun sa bare ”why you come in the rain?”, lo godt for seg selv og gav oss en håndduk.

Pearl Lagoon. Vi holdt foredrag om Gender på barneskolen. Vi delte ut lapper. Vi sa de måtte spørre om de trengte hjelp. Ingenting. Vi spurte om noen trengte hjelp. ”Nei.” Vi samlet inn lappene. Noen hadde trengt hjelp. Vi overså det. Vi sa vi ville ha spørsmål og kommentarer. Nei. Vi sa noe. Vi spurte om de var enige? ”Ja!” Om de virkelig var enige? ”Nei!” Hvorfor det? ”Jo, likevel”. Vi lærte at diskusjon og dialog ikke funker så bra blant elever som er vant til å si det læreren vil høre - og bare det.

Bluefields. Noen ganger vet man ikke helt hva man skal si. For eksempel denne gangen. Vi gikk gjennom skrålende hilsende og plystrende mennesker i parken, på vei til middag da Kaja merker at noen drar i håret hennes. ”Hun jenta tok tak i håret mitt”, sa hun, og det var rart. Like etter kom hun jenta løpende etter oss. ”EY! EY!”. Vi snur oss og hun tar oss igjen. ”Ey, we just wanna get to know y’all”, sa hun. ”Eh.. Get to know us?” sa vi. “Yeah, how your name?” sa hun. “Eh, Kristine”, sa jeg. ”Eh.. Kaja”, sa Kaja. Og sånn gikk det til at Shakira og Diane trodde vi var deres bestevenner og ble kjempeglad hver gang de så oss, inviterte oss på basseng- og dansekveld, fant ut hvor vi bodde og dukka opp på hotellrommet mitt, ville besøke Kaja når hun var syk, kjøpte kjærlighet på pinne og karameller til oss og advarte oss mot alle fremmede som sa de ville bli vennene våre, for så å stikke av med pengene våre.

Bluefields. Vi hadde litt mageproblemer da vetdu. Kaja var begynt å bli bedre og våget seg ut døra for å gå til Joyce og spise lunsj. Jeg ville ikke ha mat, ikke en gang at hun skulle ta med til hotellrommet. Da hun kom tilbake hadde hun en stor bolle kyllingsuppe med seg. På veien hadde hun møtt på Janet, Dr. Gerrardo og Dr. Fransisco fra AMC- kontoret som fulgte henne opp til Joyce for å få henne til å lage kyllingsuppe (det skal vist hjelpe mot alt). Det hadde Joyce allerede gjort (det skal jo hjelpe mot alt), og insisterte på at jeg også skulle ha en porsjon. Så jeg spiste kyllingsuppa mi, og det smakte NAM. Kyllingsuppe hjelper. Mot alt.

Bluefields. Vi sa hadet til de femten jentene på Projecto Luvianka. De hadde lagd kort til oss.
Cristina es muy bonito y muy amis toba amoro. Su presioso la mas velta de Bluefield. Sus ojos son muy bonito y sus lara muy bonito tambien. De dansa førr oss. De sang førr oss. De klemmte oss. De kyssa oss. Jeg kunne ikke gråte. Forferdelig.

Managua. Vi hadde akkurat kommet tilbake fra Bluefields. Dr. Fransisco kom bort til oss på AMC- kontoret. Han sa noe på spansk. Jeg forstod ikke. ”Bien?” (bra?) sa han da. Jeg ble ivrig. ”Si, si, estoy bien” (jeg har det bra) sa jeg. ”Usted?” (og De?). Han lo, men prøvde å holde seg. Han hadde spurt hvordan det gikk med fordøyelsen vår. Kaja får med seg litt mer enn meg enkelte ganger. Jeg skylder på at hun kan fransk.

Virkelig bare et utvalg. Jeg kunne skrevet i flere timer.

Her blir det stille fremover, men vent i spenning til om en måned. Da kommer alle innleggene jeg har skrevet i word i la RAAN.

Hasta la vista!