Der internett er et fremmedord og telefon en fremtidsdroem

Vi våkna tel detta i Dos Bocas. Sykt sulten. Litt troett. Sykt fint.

19. november 2009

Sasha er en opplevelse for sjela. I Sasha skjønner vi ikke så mye. I Sasha ler vi ofte. Sasha er utfordringa vi har venta på. Det er fint (noen ganger ikke). I Sasha får vi overraskelser. Hurra!

Vi er i Sasha i Nord- Nicaragua. I Sasha bor det noen tusen mennesker langs en grusvei. Nærmeste tettbebygde sted er Rosita, tre timer unna, nærmeste fjelltopp med telefondekning er to timer unna. Radio (og bil og sykkel og hest) er eneste kommunikasjonsmidler.

Jeg sitter på kontoret til AMC. Her jobber vi, dusjer vi og sover vi. I dag er som de fleste andre dager – vi aner ikke hva som skal skje. Så her sitter jeg og hører på latino- rap jeg har fått hos Josué. Det er egentlig ganske koselig. Sola skinner og vi har god tid. Josué har vært den beste støtte og flirekompis vi kunne tenke oss her i Sasha, men i dag reiste han tilbake til Managua. Det vil si, hvis flyet vil ta han med. Her i Nord- Nicaragua kan man aldri vite. Ikke om noe. Josué er CFC-er som oss, og skal til Norge i januar. Vi har forberedt han på at i Norge får man beskjeder, har planer og program og faste tider. Kanskje er det mulig å forberede en nicaraguaner på det, kanskje ikke. Selv om vi hadde forberedt oss på det motsatte før vi kom til Nicaragua, blir vi stadig satt ut. Det er vanskelig å la være.

Første dag i Sasha brukte vi på å vente. Vi venta i fem timer. Så fylte vi ut et skjema. Andre dag dro vi oppover Rio Kukalaya (Kukalayaelva) for å levere mat, klær og medisiner til ofrene etter Ida (orkanen). Og det som startet som en dagstur med kamera, vannflaske og litt snacks i veska, ble til en overnattingstur med kamera, vannflaske og tomt for snacks i veska. Vi fikk låne hengekøyer og sov i stua i det eneste huset som stod igjen i Dos Bocas, en pitteliten landsby ved Kukalayaelva. Det var ikke mye igjen. Innbyggerne hadde bygd små skur der husene deres hadde stått, og flommen hadde tatt både avlinger og dyr fra dem. Midt blant skurene stod kirka – et tak av presenning (from the American People).

Vi spiste riskjeks og m&m’s til kvelds og hoppa i hengekøya halv ni. Stod opp klokka fem neste dag(med sola og hanene). Det var vakkert. Morgentåke, soloppgang, kyr, katter, griser, sauer, hunder, kalkuner, høns, kyllinger, søte barn. Vann til frokost (det var en larve i bønnene jeg fikk). Vi ble enige om å ta med mer mat, deodorant, tannbørste, våtservietter og ny truse neste dagstur.

Neste dagstur var til Puerto Kabesa – bare to og en halv times kjøretur unna (fikk vi høre). Vi skulle til sivilisasjonen, telefondekning og internett, se skilpadder og stranda og byen. Etter fire timer på kulekjøringsvei stoppa vi forskjellige steder i byen, der vi ble bedt om å vente i bilen mens de andre gikk inn for å skravle med kjente eller ut for å prate i telefonen. Det ble så sent at de bestemte seg for at vi skulle overnatte. Vi hadde ikke med mat, ikke deodorant eller våtservietter, ikke tannbørst og ikke ny truse. Vi hadde ikke lært. Men Puerto Kabesa hadde supermarked. Og AMC hadde (tydeligvis) nok penger til å ta oss inn på hotell, der jeg og Kaja bodde på det største hotellrommet jeg har sett, hadde varmt vann i dusjen og hver si digre dobbeltseng.

Sykdommen kom til oss neste dag, og det passa dårlig når veien er humpete og hei hvor det går – i fire timer. Men for en tur. Vi ble enige om å ta med mat, deodorant, tannbørste, våtservietter og ny truse neste dagstur.