Little miss PLACE 2009

Vi hadde feira sjuårsdagen til barneskolen Pearl Lagoons Academy of Exeence (PLACE) hele dagen, med parade, ballonger, mat, brus og morsomheter. Vi visste at vi ikke kom til å like siste del av feiringa like godt. Miss PLACE 2009 skulle kåres blant elevene på skolen. Men vi gikk dit med godt mot. Folk hadde jo sagt til oss at dette burde vi få med oss. Salen var full av folk. Radene med plaststoler var så tette at man måtte sitte med beina litt på skrå og ennå var det folk som stod bakerst i salen og utenfor for å få med seg showet.

Musikken begynte og folk snudde seg mot utgangsdøra. Miss PLACE 2008 så akkurat ut som det misser pleier å se ut der hun kom spradende inn i salen. Lang satengkjole, skinnende krøller, perfekt gange, tiara og …bånd og et stort, om ikke fullt så ekte, smil om munnen. Men denne missen gikk i sjette klasse, det var forskjellen. Jeg og Kaja så på hverandre. Vi sa ikke så mye, men vi tenkte det samme: Går det an!?

Det var da vi ikke visste at det skulle bli verre. Det skulle bli så ille at jeg ville gråte, og at vi endte med å gå ut av salen og nesten rope til hverandre i frustrasjon. Hva er galt med disse folkene? Hvorfor er det ingen andre som reagerer? Er det ingen som ser at noe er galt? Hvorfor vil folk se på dette?

Det begynte med at kandidatene kom inn, en etter en, i flotte kjoler av tyll og sateng, perleøredobber, rosebroderier og det hele. Å ha hørt om missekonkurranser for barn er noe ganske annet enn å se det selv. Det var noe med gangen deres, med måten de så ut mot publikum, måten de vinka på, måten de snakka i mikrofonen, måten de stilte seg opp på. Det var så innøvd, så uekte, så feil, så voksent.

Jeg venta spent på sportsdelen av konkurransen, så jeg skulle slippe å se på de stakkars prinsessene mer. Jeg tok så sannelig feil. Der kom de inn, med rumpekorte tennisskjørt, trange baseballshortser, bare mager og missegangen sin. Ut med rumpa, late-slå et slag med kølla, eller rackerten sprade rundt på scenen og stille seg opp bakerst med missesmilet på plass. Jeg ble kvalm. Det neste blir vel badetøy, halvflirte jeg til Kaja. Det ble det.

Badetøy! Bikini, stråhatt, smykker, solbriller og stiletthæler. Jentene var fra 8 – 12 år gamle. Noen hadde omslagskjørt, men det strippa de av seg til stor jubel fra mødre, brødre og besteforeldre i salen. Det samme skjedde da de små missene skulle vise fram talentet sitt. Alle hadde valgt dans, men det var ikke akkurat jenka eller swing for å si det sånn. Jeg kjenner ingen på min egen alder som kunne danset så utfordrende på en scene, og heller ikke på et dansegulv. Dette var jenter som ikke en gang har fått pupper. Og jo mer de spilte på sex i dansen, jo mer jubla Pearl Lagoons befolkning, foreldre, tanter og onkler, besteforeldre, søsken, venner, alle.

Det var da jeg spurte Kaja om vi ikke kunne gå ut. Nå.

Hvordan kan voksne mennesker oppmuntre barna sine til å vise fram kroppen sin på en scene? Jeg kan akseptere at vi har forskjellig kultur, men akkurat det klarer jeg ikke å forstå. Jeg blir så sint. Jeg blir så lei meg. Jeg vil gjøre noe. Vi fikk ut mye frustrasjon der utenfor forsamlingshuset. Men vi sa det ikke til noen. Alle var i ekstase over den flotte konkurransen. Alle unntatt vi, og jeg angrer så på at jeg ikke sa ifra. Jeg kan så klart ikke få slutt på denne konkurransen, men jeg hvis ingen sier noe vil alt fortsette som før. Alltid.