Do y’all wanna sit’n drink som wata?

2. oktober 2009

Jeg elsker kreol. Jeg elsker kulturmiks. Jeg elsker Afrika midt i Nicaragua. Jeg elsker reggae (her). Jeg elsker farger. Jeg elsker afro-hår. Jeg elsker ikke å bli glodd på, men barna får lov. Da smiler jeg til dem, og de smiler tilbake. Jeg elsker Bluefields. Jeg elsker Pearl Laagoon. Jeg elsker Østkysten.

Å komme til Østkysten av Nicaragua var ikke som å komme til et nytt land. Men det var litt sånn likevel. Det var slutt på å kysse på kinnet, slutt på sol hele tida, slutt på spansk hele tida, slutt på å ikke bli forstått, slutt på å ikke se havet, slutt på storby, slutt på mye av det som til nå hadde vært Nicaragua. Men det var begynnelsen på mitt liv i Bluefields og Pearl Lagoon. Det skal vare i seks uker. Og det blir bra.

Bluefields er ikke pent. Husene er strødd litt her og litt der, vedlikehold er litt så som så, veiene er humpetidump og alt er litt på skakka. Men det er koselig! Jeg liker det.

Og om Bluefields er koselig er Pearl Lagoon fantastisk. En liten landsby nede ved vannet, palmer, små gule, grønne, lilla, røde, rosa eller oransje hus, uthula trestammebåter med seil, to butikker (uten selvbetjening), firkanta minipolitistasjon, ballspill i gatene, gjestehus hos gammelt ektepar, hvert vårt rom, kalddusj i bakgården og mat fra havet.

Kreol er fint. Det er artig å høre på. Jeg må smile av og til, når jeg hører noen prate. ”Ey! How your name girl?” ”Wha’ happn?” ”How your mornin?” Jeg kan leve med det.