Edinburgh, Skottlands hovedstad. Så liten, så stor. Vegard og jeg kom ikke nettopp hjem fra byen, men det er nå jeg har lyst til å skrive. Det er en by jeg kommer til å bli glad og trist av å tenke på. Mest glad, får jeg håpe.
Så koselig, så åpen, så velkommen, så grå men fargerik. Svulstig ble dette, men det er ikke Edinburgh.
Vi tusla rundt, gikk i sol, gikk i regn. Fant fort ut at det var lurt med paraply, så jeg kjøpte en. Eller vi bare gikk og satte oss på en Pub, de er ikke vanskelig å finne! Edinburgh er byen med størst pub-tetthet i hele Storbritannia, leste jeg. Koselig. Starbucks er et veldig godt alternativ, gjerne i flere timer.
- Kan vi gjøre det? sa Kristine og bladde og pekte i førti brosjyrer og blader.
- Ja, kanskje i morra, sa Vegard.
Vi gjorde noe annet i stedet. Hva skal man med turistatraksjoner?
Bilder kommer!
mandag 29. juni 2009
onsdag 6. mai 2009
En smak av Syden
Synne og Kristine sitter på verandaen og jobber. Skal jobbe. Vil jobbe. Men det varmt.
- Skal vi spise litt ananas? Spør Kristine.
- JA! svarer Synne, og er ikke sein med å legge fra seg dataen.
Snart sitter jentene på verandaen i bikini (Synne i undertøy, men det får gå for det samme har de funnet ut), spiser fersk ananas og blå druer og hører på sommersanger. Slik er det her i Syden. Det er vanskelig å jobbe. Og lett å finne på andre ting, gjerne hele dagen. Men vi har da gjort en del! Vi har bare brukt ei stund på å gjøre det.
Vodice er koselig. Trange gater. Rosa hus. Lysegule hus. Lysegrønne hus. Legohus. Strand og sol. Turkist vann. Måseskrik. Hvite båter. (Noen små, noen store.) Firfirsler. Palmer. Vanlige trær. Vanlige folk. Vennlige folk. Glade folk. “Nema engleska”. Vaniljeis. Mellom bakkar og berg. Gode senger. Turister. Bygningsarbeidere. Skap til klærne. Souvernirer. Sinte hunder. Snille hunder. Søte katter. Tysk musikk- TV.
Jeg har det fint, men savner å reise. Vi har vært her i over ei uke nå, og det kan bli litt lenge på samme plass. Idag skal vi til Knin, ca to timer unna Vodice, og på imorgen eller fredag reiser vi til Zagreb. Byliv- jippi! Hostel – jippi! Folk – jippi!
Det blir nok bra. Vi skal være borte i seks dager, og har pakka i samme sekk.
- Skal vi spise litt ananas? Spør Kristine.
- JA! svarer Synne, og er ikke sein med å legge fra seg dataen.
Snart sitter jentene på verandaen i bikini (Synne i undertøy, men det får gå for det samme har de funnet ut), spiser fersk ananas og blå druer og hører på sommersanger. Slik er det her i Syden. Det er vanskelig å jobbe. Og lett å finne på andre ting, gjerne hele dagen. Men vi har da gjort en del! Vi har bare brukt ei stund på å gjøre det.
Vodice er koselig. Trange gater. Rosa hus. Lysegule hus. Lysegrønne hus. Legohus. Strand og sol. Turkist vann. Måseskrik. Hvite båter. (Noen små, noen store.) Firfirsler. Palmer. Vanlige trær. Vanlige folk. Vennlige folk. Glade folk. “Nema engleska”. Vaniljeis. Mellom bakkar og berg. Gode senger. Turister. Bygningsarbeidere. Skap til klærne. Souvernirer. Sinte hunder. Snille hunder. Søte katter. Tysk musikk- TV.
Jeg har det fint, men savner å reise. Vi har vært her i over ei uke nå, og det kan bli litt lenge på samme plass. Idag skal vi til Knin, ca to timer unna Vodice, og på imorgen eller fredag reiser vi til Zagreb. Byliv- jippi! Hostel – jippi! Folk – jippi!
Det blir nok bra. Vi skal være borte i seks dager, og har pakka i samme sekk.
Her kommer noen bilder fra Vodice.
Auf wiedersehen!
Kristine.
torsdag 30. april 2009
Mostar - den delte byen
Foer vi kom hit til Vodice hadde vi en stopp i Mostar, soer i Bosna og Herzegovina. For en by, seier jeg bare! Saa utruli koselig og vakker, med alle de smaa, trange, snirklete gatene, koselige gamle husene og selvsagt fint vaer. Byen e delt i to av ei elv med sju brue over, som alle blei knust under krigen. Ei av bruene er veldig beroemt, og den var vi selvsagt og saa. Jeg fikk hoedeskraekk der oppe.
Moster er vel ogsaa en av de byene som har flest spor etter krigen, i hvertfall i menneskene som bor daer. Byen har en veldig hoey andel kroater, og foer krigen levde alle sammen i fred og fordragelighet og ingen brydde seg om hvem som var kroat og hvem som var bosniak (muslim). Idag er det, som du kanskje har skjoent, ikke saann. Kroatene bor paa den ene siden av elva, og muslimene paa den andre. Et digert kors paa toppen av fjellet gjoer at man vet hvilken side man er paa. Ingen fra ulike nasjonaliteter prater til hverandre, ingen tar turen over paa den andre siden (hvis det ikke er helt noedvendig). Dette er folk som bor i samme by! Vi kunne snakke med en person uten aa ha anelse om han var bosniak eller kroat, det er ingen forskjell paa dem. De snakker samme spraak ogsaa. Det er helt rart.
Vi bodde paa Hostel Majdas, som var suuuuperkoselig! Soeskenparet Majda og Bata drev det sammen, med god hjelp av mora, vaerdens soeteste gamle dame, som attpaatil snakka norsk og lagde et (i foege Synne) fantastisk godt broed. Her var det ikke om aa gjoere aa klare seg selv, men man ble lagd te og kaffe til, kjoert til og fra buss-stasjonen og tatt vare paa med kjaerlighet. At det ogsaa bodde et par kule amerikanere, en beskjeden, men veldig hyggelig franskmann og ei soet og trivelig jente fra Brasil der, som vi hang sammen med, gjorde heller ikke saa mye.
Mostar - jeg kommer tilbake!
Den beroemte brua i Mostar. Ikke veldig spennende, men fin var den.
Postkortskriving paa hoeyt nivaa. 
Elva deler ikke bare Mostar i to, men ogsaa folket som bor i byen.
Hostel Majdas <3
Skuddhull.
Oeyet mitt kunne ikke faa nok.lørdag 25. april 2009
Balkan i bilder
Naa er vi kommet til Vodice, Kroatia. En koselig liten smaaby utenfor Split. Vi bor i ei kjempefin leilighet uten aa betale ett eneste oere. Haerlig. I dag er det skikkelig Syden haer ogsaa, kanskje 23 grader og sol.
Frokost med glutenfritt sebisk maisbroed og te paa hotellet i Kraljevo.
Ei soet gammel dame vi besoekte i nabolaget til Milan.
Paa ortodoks langfredag er alle serbere hjemme og lager nydelige paskeegg. Vi fikk det hos nesten alle vi moette!
Synne og Milan utenfor flyktningesenteret.
Banja Luka, Bosnia.
Duer i Sarajevo. Den vakreste hovedstaden jeg har sett!
Spor fra krigen overalt.
I tunnellen de brukte til aa frakte mat og vaapen og andre ting inn i Sarajevo under krigen.
Pusi!
Det er godt.
Og endelig kommer det noen bilder! Jeg har vel ikke vart flinkest paa det omraadet i det siste. Saa haer kommer alt paa en gang!
Familien vi besoekte paa et flyktningesenter i Kraljevo, Serbia. De bodde paa veldig faa kvadratmeter, delte bad med fem andre familier og foreldrene sov i stua. Her hadde de bodd i 10 aar, men klagde ikke.
Frokost med glutenfritt sebisk maisbroed og te paa hotellet i Kraljevo.
Ei soet gammel dame vi besoekte i nabolaget til Milan.
Paa ortodoks langfredag er alle serbere hjemme og lager nydelige paskeegg. Vi fikk det hos nesten alle vi moette!
Synne og Milan utenfor flyktningesenteret. Banja Luka, Bosnia. Duer i Sarajevo. Den vakreste hovedstaden jeg har sett! Spor fra krigen overalt.I tunnellen de brukte til aa frakte mat og vaapen og andre ting inn i Sarajevo under krigen.Pusi!fredag 24. april 2009
Sarajevo. En by med minner.
Sarajevo, jeg ser hjem som blir forlatt
Sarajevo, jeg ser barn som blir bedratt.
Hvite øyne som lengter etter fred.
Sarajevo.
En by med minner.
Det var lek og det var sang,
og barnelatter.
Slik var det visst en gang.
En dag vil komme,
da krigen vil ta slutt.
Sarajevo.
Vi kom hit onsdags kveld, og sjekket inn på Hostel City Center, http://www.hcc.ba/ etter å ha blitt lurt av en taximann som sa han visste hvor hostellet lå, som viste seg å være bløff, og i tillegg tok fire ganger så mye for turen enn det vi burde ha betalt.
Etter å ha bodd på hotell i ei ukes tid var det kjempeherlig å endelig komme til et sted der man henger i stua sammen med folk fra hele verden, sover i køyeseng, må gå opp uendelig med trappetrinn for å komme inn, der det er døgnåpen resepsjon og alle er hyggelige på den ikke-overhøflige måten.
Jeg har blitt forelska i denne byen, som så absolutt har så mye, mye mer å tilby enn Banja Luka, som er den serbiske hovedstaden. Små trange gater, gamle hus, nye hus, spor fra krigen overalt, kulturkrasj av muslimsk og serbisk kultur, og vakre mennesker. Sentrum er på flatmark, mens resten av byen er bygd oppover fjellskrentene. Veldig koselig! Sola og de rundt 22 gradene slegger heller ingen demping på stemninga.
I går var nok både jeg og Synne, i hvert fall jeg, ganske lei av å jobbe og springe rundt å intervjue folk, så vi tenkte at det ikke ville være så dumt med en dag som turister. Hostellet ligger midt i sentrum og like ved et turistkontor, der vi meldte oss på en guidatur, blant annet med besøk i underjordstunellen de brukte for å frakte mat og andre nødvendigheter inn i Sarajevo under krigen. Tunnellen (de 25 metrene som er igjen) luktet som i en potetkjeller, og var egentlig ikke så spennende. Det var egentlig ikke resten av guidaturen heller. Vi satt trøkt sammen i bagasjerommet på en slags safaribil, og fikk ikke sett så mye, først og fremst fordi vinduene var så små, men også fordi man satt med ryggen til. Vi fikk derimot snakka litt norsk med folk for en gangs skyld, fordi også to andre av tilsammen seks påmeldte var fra Oslo, mens de to siste, et gammelt ektepar, var fra finland og snakka svensk.
Etter å ha sett og ikke sett store deler av Sarajevo handla vi resten av ettermiddagen. Jippi! Litt skuffende dyrt her (billigere enn i Norge, men likevel dyrere enn jeg hadde trodd), men mange fine butikker, både små sjarmerende selveide, og store lyse kjedebutikker. På kvelden gikk vi på en studentplass. Vi hadde vel ikke store forventninger, men fikk et lite sjokk da vi måtte trykke oss inn blant 800 studenter på en plass uten
Balkan Beat- hits og med god stemning. Sistnevnte selvsagt viktigst av alt. Nye bekjentskaper, nye facebook- venner. En fin ting det der facebook-greiene.
Det ble vel litt senere enn vi hadde planlagt i går, for i dag sov vi til over tolv (ja, det er lenge for oss nå) og siden vi ikke hadde fått svar hos regjeringa ennå, gjorde vi ikke mye annet enn å besøke ambassaden i dag. De ringte oss i går og lurte på om vi ville komme. Hyggelig. Min fjerde ambassade! En del gå-rundt-og-ta-bilder har det også blitt i dag. Vi gikk på en av de mange og store kirkegårdene her i Sarajevo. Det er litt av et syn. hundrevis av hvite gravsteiner tett i tett i tett i tett i tett. Det er ganske absurd å tenke på at for meg er krigen noe fjernt og langt borte, noe som skjedde for over 60 år siden, mens for mine gjevnaldrende bosniaker, kroatere og serbere er krigen noe nært, noe de husker godt og noe som tok vekk mange de kjente og var glad i.
I morgen klokka ni om morraen tar vi bussen til Mostar, der vi skal være ei natt før vi reiser til leiligheta til Synnes foreldre i Kroatia. Syden! Det skal bli godt.
Hadet så lenge!
Kristine
Sarajevo, jeg ser barn som blir bedratt.
Hvite øyne som lengter etter fred.
Sarajevo.
En by med minner.
Det var lek og det var sang,
og barnelatter.
Slik var det visst en gang.
En dag vil komme,
da krigen vil ta slutt.
Sarajevo.
Vi kom hit onsdags kveld, og sjekket inn på Hostel City Center, http://www.hcc.ba/ etter å ha blitt lurt av en taximann som sa han visste hvor hostellet lå, som viste seg å være bløff, og i tillegg tok fire ganger så mye for turen enn det vi burde ha betalt.
Etter å ha bodd på hotell i ei ukes tid var det kjempeherlig å endelig komme til et sted der man henger i stua sammen med folk fra hele verden, sover i køyeseng, må gå opp uendelig med trappetrinn for å komme inn, der det er døgnåpen resepsjon og alle er hyggelige på den ikke-overhøflige måten.
Jeg har blitt forelska i denne byen, som så absolutt har så mye, mye mer å tilby enn Banja Luka, som er den serbiske hovedstaden. Små trange gater, gamle hus, nye hus, spor fra krigen overalt, kulturkrasj av muslimsk og serbisk kultur, og vakre mennesker. Sentrum er på flatmark, mens resten av byen er bygd oppover fjellskrentene. Veldig koselig! Sola og de rundt 22 gradene slegger heller ingen demping på stemninga.
I går var nok både jeg og Synne, i hvert fall jeg, ganske lei av å jobbe og springe rundt å intervjue folk, så vi tenkte at det ikke ville være så dumt med en dag som turister. Hostellet ligger midt i sentrum og like ved et turistkontor, der vi meldte oss på en guidatur, blant annet med besøk i underjordstunellen de brukte for å frakte mat og andre nødvendigheter inn i Sarajevo under krigen. Tunnellen (de 25 metrene som er igjen) luktet som i en potetkjeller, og var egentlig ikke så spennende. Det var egentlig ikke resten av guidaturen heller. Vi satt trøkt sammen i bagasjerommet på en slags safaribil, og fikk ikke sett så mye, først og fremst fordi vinduene var så små, men også fordi man satt med ryggen til. Vi fikk derimot snakka litt norsk med folk for en gangs skyld, fordi også to andre av tilsammen seks påmeldte var fra Oslo, mens de to siste, et gammelt ektepar, var fra finland og snakka svensk.
Etter å ha sett og ikke sett store deler av Sarajevo handla vi resten av ettermiddagen. Jippi! Litt skuffende dyrt her (billigere enn i Norge, men likevel dyrere enn jeg hadde trodd), men mange fine butikker, både små sjarmerende selveide, og store lyse kjedebutikker. På kvelden gikk vi på en studentplass. Vi hadde vel ikke store forventninger, men fikk et lite sjokk da vi måtte trykke oss inn blant 800 studenter på en plass uten
Balkan Beat- hits og med god stemning. Sistnevnte selvsagt viktigst av alt. Nye bekjentskaper, nye facebook- venner. En fin ting det der facebook-greiene.
Det ble vel litt senere enn vi hadde planlagt i går, for i dag sov vi til over tolv (ja, det er lenge for oss nå) og siden vi ikke hadde fått svar hos regjeringa ennå, gjorde vi ikke mye annet enn å besøke ambassaden i dag. De ringte oss i går og lurte på om vi ville komme. Hyggelig. Min fjerde ambassade! En del gå-rundt-og-ta-bilder har det også blitt i dag. Vi gikk på en av de mange og store kirkegårdene her i Sarajevo. Det er litt av et syn. hundrevis av hvite gravsteiner tett i tett i tett i tett i tett. Det er ganske absurd å tenke på at for meg er krigen noe fjernt og langt borte, noe som skjedde for over 60 år siden, mens for mine gjevnaldrende bosniaker, kroatere og serbere er krigen noe nært, noe de husker godt og noe som tok vekk mange de kjente og var glad i.
I morgen klokka ni om morraen tar vi bussen til Mostar, der vi skal være ei natt før vi reiser til leiligheta til Synnes foreldre i Kroatia. Syden! Det skal bli godt.
Hadet så lenge!
Kristine
tirsdag 21. april 2009
Banja Luka - lilleserbia
Jippi! Endelig noen bilder å hvile øyet på.
Det går litt tregt på den fronten merker jeg. Jeg har blitt litt for avhengig av photoshop til at jeg klarer å legge ut noen bilder som ikke er behandla.
Disse bildene er fra de første dagene i Beograd. Vi har nå vært i Banja Luka i Bosnia i tre dager. Det er den serbiske hovedstaden i Bosnia. Kan kanskje virke litt komplisert, men Bosnia&Herzegovina (som er det offesielle navnet på landet) er i teorien ett land, mens det i praksis er to land; Federasjonen Bosnia&Herzegovina, der det bor muslimer (bosniaker) og kroatere, og Republika Srpska, den serbiske delen, der det naturlig nok bor serbere.
Så egnetlig er Banja Luka omtrent som i Serbia, selv om det altså ligger i Bosnia.
Forskjellene er vel stort sett at jentene er litt mindre pynta her (i Serbia er de nesten alltid overpynta), og at de bruker bosniske penger (1 KM = 4, 53 kr).
Folk prater veldig dårlig engelsk, som vi allerede er vant til, og det blir ofte veldig basic, både når vi intervjuer og skal spørre om veien. Jeg bruker engelsk så ofte at jeg av og til tar meg selv i å tenke på engelsk, men det er alltid veldig dårlig engelsk. Ganske kjipt.
Det er rart hvordan man tar til seg andres måte å prate på..
I dag har vi vært på universitetet i Banja Luka for å prøve å finne noen som kunne svare på hvordan det er å bo her i Republika Srpska, som er en del av saken vi skal skrive fra Bosnia.
Det gikk kjempebra! Vi har så flaks her nede.
Vi fikk først et intervju med en som så vidt kunne engelsk. Han svarte derfor bare på helt grunnleggende plan. Men SÅ spurte vi oss frem om det var noen ansatte på skolen som kunne hjelpe oss å finne studenter som kunne engelsk.
Han som skulle hjelpe oss, Dragen, viste seg å også være student, og var et så bra intervjuobjekt at vi liksågodt intervjuet han istedet, i sånn ca en times tid. Det her blir gull, sa Synne i et øyeblikk da Dragan måtte ta telefonen.
Det var visst omtrent det som har skjedd så langt, her er noen bilder fra Beograd.
Ćao!
Flyturen to to og en halv time, selv om vi ei stund trodde det tok en og en halv time. Synne hadde glemt å stille klokka.
Første kvelden spiste vi i Skadarska, den gamle bohem-bydelen i Beograd. En skikkelig koselig, serbisk restaurant, med malerier over alt på veggene, live serbisk gitarmusikk med Lady Sadarska og god mat.
Vi besøkte regjeringa, nærmere bestemt departementet for kultur og media, der det jobba ei som hadde studert på Høgskolen i Bodø. Hilste på kulturministeren i gangen også da..! 
Vår! 
Savabrua i Beograd.
Det går litt tregt på den fronten merker jeg. Jeg har blitt litt for avhengig av photoshop til at jeg klarer å legge ut noen bilder som ikke er behandla.
Disse bildene er fra de første dagene i Beograd. Vi har nå vært i Banja Luka i Bosnia i tre dager. Det er den serbiske hovedstaden i Bosnia. Kan kanskje virke litt komplisert, men Bosnia&Herzegovina (som er det offesielle navnet på landet) er i teorien ett land, mens det i praksis er to land; Federasjonen Bosnia&Herzegovina, der det bor muslimer (bosniaker) og kroatere, og Republika Srpska, den serbiske delen, der det naturlig nok bor serbere.
Så egnetlig er Banja Luka omtrent som i Serbia, selv om det altså ligger i Bosnia.
Forskjellene er vel stort sett at jentene er litt mindre pynta her (i Serbia er de nesten alltid overpynta), og at de bruker bosniske penger (1 KM = 4, 53 kr).
Folk prater veldig dårlig engelsk, som vi allerede er vant til, og det blir ofte veldig basic, både når vi intervjuer og skal spørre om veien. Jeg bruker engelsk så ofte at jeg av og til tar meg selv i å tenke på engelsk, men det er alltid veldig dårlig engelsk. Ganske kjipt.
Det er rart hvordan man tar til seg andres måte å prate på..
I dag har vi vært på universitetet i Banja Luka for å prøve å finne noen som kunne svare på hvordan det er å bo her i Republika Srpska, som er en del av saken vi skal skrive fra Bosnia.
Det gikk kjempebra! Vi har så flaks her nede.
Vi fikk først et intervju med en som så vidt kunne engelsk. Han svarte derfor bare på helt grunnleggende plan. Men SÅ spurte vi oss frem om det var noen ansatte på skolen som kunne hjelpe oss å finne studenter som kunne engelsk.
Han som skulle hjelpe oss, Dragen, viste seg å også være student, og var et så bra intervjuobjekt at vi liksågodt intervjuet han istedet, i sånn ca en times tid. Det her blir gull, sa Synne i et øyeblikk da Dragan måtte ta telefonen.
Det var visst omtrent det som har skjedd så langt, her er noen bilder fra Beograd.
Ćao!
Flyturen to to og en halv time, selv om vi ei stund trodde det tok en og en halv time. Synne hadde glemt å stille klokka.
Første kvelden spiste vi i Skadarska, den gamle bohem-bydelen i Beograd. En skikkelig koselig, serbisk restaurant, med malerier over alt på veggene, live serbisk gitarmusikk med Lady Sadarska og god mat.
Vi besøkte regjeringa, nærmere bestemt departementet for kultur og media, der det jobba ei som hadde studert på Høgskolen i Bodø. Hilste på kulturministeren i gangen også da..! 
Vår! 
Savabrua i Beograd.fredag 17. april 2009
'Cao Beograd, ztravo Kraljevo!
Beograd var veldig bra, egentlig bedre enn sist. Vi ble kjent med noen spanjoler som bodde på hostellet vårt, og de var en skikkelig go'gjeng! Ikke alle kunne like godt engelsk, men det gikk vældi greit. Spans er faktisk utrolig vakkert har jeg funnet ut! Hvis jeg skal lære meg et annet språk noen gang, så må det nok bli det! Vi dro ut sammen med de på kvelden, og det var veldig artig.
Og selvfølgelig noe det blir nye facebook-venner av. "Are you on facebook?" er noe vi hører og sier ofte her nede.
Nå har vi kommet til Kraljevo. En så langt veldig koselig by med kjempehyggelige folk. Vi ble møtt på busstasjonen av Milan, som Synne hadde fått kontakt med gjennom en venn av en venn av en venn (eller noe sånn) i Norge. Han er veldig hyggelig og har tatt oss med ut på middag, kjørt oss til og fra hotellet vi bor på (fint hotell, til rundt 150 kroner natta!) og rundt omkring i byen. Han hjalp oss også med å få kontakt med de vi intervjuet på et flyktningesenter i dag. Det var en utrolig opplevelse! Senteret var gammelt og forfalt. Det lukta ganske stramt med en gang vi kom inn, og i de lange korridorene var det stabla store tårn med esker, søppel, ting og tang, klær og alt mulig. Vi besøkte to familier. Den ene var en mor, en far og to kjempesøte barn, ei jente på 11 og en gutt på sju. De bodde alle sammen inne i ei "leilighet" om man kan kalle det for det, på kanskje 25 kvm. Her har de bodd siden de måtte flykte fra Kosovo i 1999. I 10 år! Det er ganske uforståelig. De hadde lite penger og eide ikke mye, men de klagde ikke. Jeg beundrer mennesker med så stort pågangsmot. Og jeg må bare tenke at jeg er så glad for at jeg bor i Norge!
Etterpå dro vi på besøk til en serbisk familie sammen med Milan. Koselige folk, igjen. De bodde i en forstad til Kraljevo, en liten, koselig landsby utenfor byen. Det var så fint der! Små, hvite murhus, griser, høner og sauer i hagene, blomstrende trær, fuglekvitter, alle kjenner alle og god stemning. Såklart. Det er langfredag her i dag (Serbia er ortodoks kristent) så vi fikk påskemiddag, som bestod av bønnesuppe, potetsalat, salat, en slags paprikastuing og brød. Altså ingen kjøtt- eller melkeretter, fordi dette er nest siste dag i den tre måneder lange fasten, der man altså ikke kan spise kjøtt eller melkeprodukter. God mat! Vi fikk selvsagt også rakija som er et spesielt serbisk plommebrennevin. De drikker det hele tida her i Serbia. Ganske sterkt!
Nå sitter vi på hotellrommet, og ska snart ut sammen med Milan.
Bilder kommer senere, dårlig internettforbindelse.
Hadet!
Og selvfølgelig noe det blir nye facebook-venner av. "Are you on facebook?" er noe vi hører og sier ofte her nede.
Nå har vi kommet til Kraljevo. En så langt veldig koselig by med kjempehyggelige folk. Vi ble møtt på busstasjonen av Milan, som Synne hadde fått kontakt med gjennom en venn av en venn av en venn (eller noe sånn) i Norge. Han er veldig hyggelig og har tatt oss med ut på middag, kjørt oss til og fra hotellet vi bor på (fint hotell, til rundt 150 kroner natta!) og rundt omkring i byen. Han hjalp oss også med å få kontakt med de vi intervjuet på et flyktningesenter i dag. Det var en utrolig opplevelse! Senteret var gammelt og forfalt. Det lukta ganske stramt med en gang vi kom inn, og i de lange korridorene var det stabla store tårn med esker, søppel, ting og tang, klær og alt mulig. Vi besøkte to familier. Den ene var en mor, en far og to kjempesøte barn, ei jente på 11 og en gutt på sju. De bodde alle sammen inne i ei "leilighet" om man kan kalle det for det, på kanskje 25 kvm. Her har de bodd siden de måtte flykte fra Kosovo i 1999. I 10 år! Det er ganske uforståelig. De hadde lite penger og eide ikke mye, men de klagde ikke. Jeg beundrer mennesker med så stort pågangsmot. Og jeg må bare tenke at jeg er så glad for at jeg bor i Norge!
Etterpå dro vi på besøk til en serbisk familie sammen med Milan. Koselige folk, igjen. De bodde i en forstad til Kraljevo, en liten, koselig landsby utenfor byen. Det var så fint der! Små, hvite murhus, griser, høner og sauer i hagene, blomstrende trær, fuglekvitter, alle kjenner alle og god stemning. Såklart. Det er langfredag her i dag (Serbia er ortodoks kristent) så vi fikk påskemiddag, som bestod av bønnesuppe, potetsalat, salat, en slags paprikastuing og brød. Altså ingen kjøtt- eller melkeretter, fordi dette er nest siste dag i den tre måneder lange fasten, der man altså ikke kan spise kjøtt eller melkeprodukter. God mat! Vi fikk selvsagt også rakija som er et spesielt serbisk plommebrennevin. De drikker det hele tida her i Serbia. Ganske sterkt!
Nå sitter vi på hotellrommet, og ska snart ut sammen med Milan.
Bilder kommer senere, dårlig internettforbindelse.
Hadet!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
