mandag 12. oktober 2009

“The woman cook for the man”

Jeg og Kaja underviser på Pearl Lagoons Aacadamy of Exelence, en privat barneskole i Pearl Lagoon. Vi lærer barna om Gender – menneskeskapte kjønnsroller. Vi gir dem en lapp hver og ber dem om å skrive tre ting om menn og tre om kvinner.

Her er det de har svart:

-The man is strong. The man can dile a home. The man is hevi.
-A man should work. A man is strong. Som men poight.
-The men like work. Some men work in the hous. Men work on farm and plan fruit and others tins.
- Men. He should be gentle to his wife. He should be on time to work and be hones to his wife and childrens.
-Men: 1. The are very strong. 2. Men love to work for main there baby. 3. Men love to smok.
-Mens. 1. Work hard for there kids. 2. Do not have too much women. 3. Never have sex in front of ther kids.
-Men can work they are very strong. Some mens likes women and som men can help ther wife like cleaning the yard full the water and other tings.
-Men. A men shod work for his women so shi cand givihim hi threedineor evry day. And men shod work for monny to feids day shaid and hi most taker of his shildren and women.
-Men = Men are stronge. Men = Men is very lovely. Men = Men can do every things.
-Men. 1. Men should full water. 2. Men should work to take care of the baby. 3. Men Should clean the yard.
-For men: Men are the head of the family. Men work very hard. Men always go fishing for us to eat.
-Male. Strong. Work. Full water.
-Mene. Shod not bit women. Male shod not bi with three or for women onle one women. Men go on fish for fide der chilren hard.
-Mens. Men like to eat. They like to work. And they like to drink beer.
-Men. Man are strong. Man work hard so that they can tae care of their family. Man should mine your women and child so that know one should heart them.
-The men can bill a hous. And the men is stronge.

-The woman can plaue. The woman can run. The woman is happy.
-Women can take care of children. 2. Some women are not strong. 3. Women are nice.
-The wumen cook food for their children. Wumen go shap. Wumen stat home and work.
-Women. She shoude be pasent wen her hosbant come sun inof.
-Women: 1. Women love to coneces. 2. Women love to work lik men too. 3. Women love baby.
-Womens. 1. Like to whas. 2. Should never have too much kids. 3. Have more disipline for there kids.
-Women can handle children, some women is beautiful some is ogly women can work.
-Women. The women shod give the men what hi nieds and the women mosingt bits up her should and send hi are she to school.
-Women= The women are pretty. Women= The women are smart. Women=And also the women are very nice.
-The women should cook the food. 2. The women should nurse the baby. 3. And the women should wash the dishes.
-Wash. Cocs. Hellp chilren stody to can to school.
-The woman cook for the man. The woman wash they clos. Main the baby.
-Women whore and whash clos and coco the food for the chilren.
-Womans. Woman like to feel pretty. They like to go shopping. They ake good care of they children.
-Women. Women clean the room. Women work for money. Women krray.
-Women. Women like to cook, They like to go shoping. And they like to go to church.
-Women. Women clean the house. Look a job. Wash the clothes.
-Women. Women should take care of their child. Women should wash their child and man clothes. Women should give their child milk so that they can develop strong.
-Women. Women should trie to look a work to mone they children and take care of they body.
-The women love to be beautiful. The women love to work at home. The women love their children and both their children.

Jeg har lært mye om kulturen. Jeg har lært mye om familier. Jeg har lært mye om barn. Jeg har lært mye om kreol. Jeg har lært mye om kjønnsroller. Jeg har lært mye om å beregne tid. Jeg har lært mye om lærere. Jeg har lært mye om undervisning. Jeg har lært mye om nicaraguansk skole. Jeg har lært mye om gender. Jeg har lært mye om håndskrift. Jeg har lært litt om meg selv. Jeg har lært mye om menn og kvinner. Jeg har lært mye om vold.

fredag 9. oktober 2009

Det finnes tre land i verden: Nicaragua, USA og Kina

“Hey beautiful white girl.” sier mennene, enten 15 eller 87 år, og smiler og snur seg. “Look, gringos!” sier barna. Og peker. Og drar mammaen sin i skjorta.

Bluefields er multietnisk, sier man. Det samme er Pearl Lagoon. Østkysten av Nicaragua er en god gammeldags salad bowl, med seks forskjellige etnisiteter, blant annet kreoler, som stammer fra de afrikanske slavene, miskitoer, som er urbefolkning eller indianere om du vil, og mestisoer, som blant annet stammer fra spanjolene. Jeg har aldri før tenkt over at rase er tabu i Norge, før jeg kom hit, og oppdaget hvor ikke-tabu det er her.

En gringo er en amerikaner. Og fordi vi er annerledes er vi gringos. Eller egentlig gringas, siden vi er jenter. Ordet kommer fra en av krigene USA har blandet seg inn i her nede, der amerikanske soldater naturlig nok var kledd i grønt. Nicaraguanerne ville at soldatene skulle ut av landet og sa ”green - go!” Dermed: gringo.

Kristine og Kaja går rundt i Pearl Lagoon når de ikke har annet å finne på. Det hender. De lukker porten til gjestehuset, og de fem – seks mennene på veien utenfor ser på dem, så litt på hverandre, smiler og ser på dem igjen.
– Hello, sier mennene.
– Hello, nikker Kaja og Kristine og går bortover veien. Mennene plystrer.
– Ey white girl, roper de.
– I love you white girl!
Ei lita jente holder mamma i hånda, og stopper opp når Kaja og Kristine kommer forbi.
– One china-girl and one white girl!, sier hun måpende til mamma.
Kristine og Kaja går på butikken.
– Ey! You are from Amerika, and you are from china, je?, sier mannen på trappa.
– No, we’re both from Norw… prøver Kristine, mens de går inn i butikken. Trappemannen er over hodet ikke interessert i å høre etter.
– You are pretty girls, I love china girl, roper han etter dem.

Jeg har lært at jeg er hvit. Jeg har aldri hørt det flere ganger per dag, eller av både barn, unggutter og voksne damer langs samme gate. I Managua var jeg en chele, eller chelita, som betyr pale- skinned – lyshuda. Her er jeg beautiful white girl. Godt å vite.

- For nicaraguanere finnes det tre land i verden. Nicaragua, USA og Kina.
Sitert: Kaja Helgesen.

mandag 5. oktober 2009

Do y’all wanna sit’n drink som wata?

2. oktober 2009

Jeg elsker kreol. Jeg elsker kulturmiks. Jeg elsker Afrika midt i Nicaragua. Jeg elsker reggae (her). Jeg elsker farger. Jeg elsker afro-hår. Jeg elsker ikke å bli glodd på, men barna får lov. Da smiler jeg til dem, og de smiler tilbake. Jeg elsker Bluefields. Jeg elsker Pearl Laagoon. Jeg elsker Østkysten.

Å komme til Østkysten av Nicaragua var ikke som å komme til et nytt land. Men det var litt sånn likevel. Det var slutt på å kysse på kinnet, slutt på sol hele tida, slutt på spansk hele tida, slutt på å ikke bli forstått, slutt på å ikke se havet, slutt på storby, slutt på mye av det som til nå hadde vært Nicaragua. Men det var begynnelsen på mitt liv i Bluefields og Pearl Lagoon. Det skal vare i seks uker. Og det blir bra.

Bluefields er ikke pent. Husene er strødd litt her og litt der, vedlikehold er litt så som så, veiene er humpetidump og alt er litt på skakka. Men det er koselig! Jeg liker det.

Og om Bluefields er koselig er Pearl Lagoon fantastisk. En liten landsby nede ved vannet, palmer, små gule, grønne, lilla, røde, rosa eller oransje hus, uthula trestammebåter med seil, to butikker (uten selvbetjening), firkanta minipolitistasjon, ballspill i gatene, gjestehus hos gammelt ektepar, hvert vårt rom, kalddusj i bakgården og mat fra havet.

Kreol er fint. Det er artig å høre på. Jeg må smile av og til, når jeg hører noen prate. ”Ey! How your name girl?” ”Wha’ happn?” ”How your mornin?” Jeg kan leve med det.

tirsdag 29. september 2009

Om å fly i Nicaragua

Vi skulle til Bluefields. Vi hadde alt pakka og klart. Flyet skulle gå klokka 14.00 fra Managua. Da vi kom til flyplassen hadde de bestemt seg for å endre flytida til 13.30. Godt vi var tidlig ute. Vi sjekka inn, men hadde overvekt! Det kan ha vært bagasjen, det kan ha vært oss. Her veies alt og alle som skal ut å fly. Så det bar opp på bagasjevekta med oss også. 63 dollar var prisen for våre ekstra kilo. Men hvis vi la overvekta over i handbagasjen gikk det bra. Og sånn ble det.

Tre kolli handbagasje hver fulle av toalettsaker og bøker, mens vi sjekka inn halvtomme sekker og kofferter. Det er logisk at dette var den beste løsninga. Vi klarte ikke å få ned vekta mye nok, men hvis vi kunne gå med på å ta en ekstra tur innom Corn Island før Bluefields, skulle vi slippe å betale. Sånn ble det også.

Sikkerhetskontrollen vil jeg kalle et eventyr. Her sendes alt i samme slengen, og ingen sier noe om sjampo eller vannflasker eller neggelsakser eller laptoper. Innsjekkingsmannen kom løpende etter oss med boardingkortene. Laminerte Papirlapper med bilde av Bluefields. Vi speidet ut på flyene. ”Skal vi fly med et av de små der?” sa Kristine. ”Jeg tror det” sa Kaja. ”Det er som Wiederøe- fly”, sa Kristine. ”Nei, det er mye mindre”, sa Kaja. Og det var det.

14 seter pluss cockpiten. Og man måtte omtrent krype på grunn av takhøyden. For en deilig tur! Og det takket være at regnet og tordenværet tidligere på dagen nå var over. Det føltes som om flyet hang i en vaier oppi lufta og svingte fra side til side. Ikke ekkelt, bare kribling. Jeg sovna og plutselig så vi Corn Island der nede. Vakker. Ut med noen passasjerer, inn med andre. Så letta vi igjen. Og vi var i Bluefields. Flyet landa, tok en usving på rullebanen og parkerte ved flyplasshuset. Bagasjen vår stod klar ved døra da vi gikk inn.

Det kaller jeg flytur.




La oss putte alle disse menneskene inn i dette flyet.
Jeg kunne ta på førstepiloten hvis jeg ville. Jeg gjorde det ikke.



Boardingcard. Gjenbruk.

søndag 20. september 2009

Sånn går nu dagan her i Nicaragua

Jeg står opp. Klokka er 06:20. Jeg tar på meg flipflopene. Jeg må veldig tisse! Jeg går på badet. Badet har murgulv. Jeg kaster dopapiret i søpla (ikke i do). Jeg dusjer. Vannet er kaldt. Eller friskt, som jeg sier her. Jeg tørker meg med mikrofiberhandduk. Jeg blir aldri helt tørr. Jeg kler meg, jeg går inn på rommet. Jeg kler av meg. Jeg står foran vifta ei stund. Luft! Jeg kler på meg og går på kjøkkenet.

”Buenas dias, como amanecio?” God morgen, hvordan våknet De? Spør jeg. Vertsmamma smiler og svarer ”muy bien, gracias”. Vertsmamma er kjempekoselig! Hun lager gallo pinto (bønner og ris) og cafe de leche (kaffe med melk, eller egentlig melk med kaffe) og plantanos fritas (friterte kokebananer= NAM) til de sa yuno (frokost) og lærer meg spanske ord. ”Muchos grasias” sier jeg med den spanskeste aksenten jeg klarer, rydder av bordet, pusser tennene og står foran vifta på rommet ei stund igjen. Rommet er omtrent så stort som rommet hjemme. Bare med dobbelseng med blomstertrekk, pappvegger (nesten) som ikke når opp til taket, og vifte. Hurra for vifte!

Så går jeg ut og møter Kaja og Beth og sjåføren og får mye informasjon om Nicaragua og AMC (organisasjonen vi jobber for) og Managua og Bluefields og historie og sånne ting. Spansk er viktig, derfor lærer jeg det fra ett til fem. Yo aprendero español, eller bare aprendero español. Her bøyer vi nemlig verbene etter hvem som gjør det. Da trenger man ikke å si hvem som gjør det! Hvorfor gjøre det enkelt når man kan gjør det vanskelig, sier nå jeg. Etter fire timer med muy bien, grasias og comprende, går jeg borti gata. Hjem.

José er en bra fyr. Han hjelper meg med spansken, og er en engelskspråklig venn. Han er nevøen til vertsmamma og bodde i USA til han var 20 år. Vertsmamma snakker til meg, jeg skjønner ingenting, ser på José, som oversetter. Og så ler vi litt da. Middag er godt. Det glinser olje av det meste, men HALLO så nam det smaker! Vertsmamma lager gallo pinto og plantanos fritas og pollo (kylling) og chili (som ikke er chili, men en slags salsa) og tortilla y quese (tacoskjell, ja det er friterte tortillas, med mye ost!) og salada en tomada (tomatsalat) og fresco (fersk juice - med vann og sukker). Jeg spiser meg mett.

Det er sånn jeg lever her i Managua, Nicaragua. Og jeg liker det! Det er slitsomt, men jeg trives. Ingenting er vel bedre enn det, får’n si. Vi har vært her i to uker nå, og i morra reiser vi ut i verden, på egne ben – til Bluefields. Der skal vi jobbe med HIV/ AIDS- informasjon, så vidt vi vet. Nicaragua er varmt. Men Bluefields er kaldere og våtere enn Managua. Det kan være bra, det kan være dumt. Her i Managua føler jeg meg ikke nydusja mer enn et par timer, kanskje mindre. Svetten renner. Managua er en grønn by. Som i at det er trær overalt. Den har ingen høye bygninger og ingen sentrum. Sånn gikk det til etter det store jordskjelvet i 1972, som tok hele byen. Grønn er den, men også rosa, lilla, turkis, rød, oransje, limegrønn, blå og gul. Nicaraguanere liker å male husene sine i sånne fine farger. Det er som ei godteriskål. Og veldig fotogent. Jippi!

Klokka to i morra formiddag forlater jeg Managua i et fly på vei mot Bluefields! Da begynner vi. Jeg og Kaja. Da er vi alene og sammen for AMC. Skummelt! Og fint.

I dag sa jeg hadet til familien og José. Hadet er alt for fælt. Jeg vil til Bluefields, men jeg vil ikke dra fra Managua.


Min Nicaraguanske familie.

Friterte platanos (kokebanan) med ost. NAM.


Granada, Nicaragua.

José og spanskboka mi. Takk for hjelpa! Savn.


lørdag 19. september 2009

Bilder fra Kenya!

94 av de 2 938 bildene jeg tok i Kenya finner du her:

http://www.facebook.com/photos/?ref=sb#/album.php?aid=160454&id=730900920

mandag 14. september 2009

Saa langt, SAA bra - i Nicaragua!

- Gallo pinto
- Rosa, turkise, gule, roede, blaa, lilla, orange, limegroenne hus
- Svette paa ryggen
- Frityr
- Stille klokka feil
- Staa opp to timer for tidlig
- Nasjonaldag
- Badstue ute, kjoelerom inne
- Nam i magen
- Maur i dusjen
- Minifirfisle ved dataen
- Spasertur paa vulkanen
- No habla español
- Boil it, peel it or leave it
- Marked
- Kjoepe soete ting man ikke trenger
- Spansk er fint
- Hotell er fint
- Beth er koordinator. Beth er super!
- Ta for faa bilder
- Troett!
- Glede seg til alt!
- Vann. Aldri for mye vann
- Oenske aa ha mer bra klaer
- Rar stikkontakt
- Skrive ting i dagbok
- Antibac
- Svette i panna
- Valg 2009
- Gamle CFC-ere
- Nye CFC-ere (snart)
- Ikke setebelte