Pumwani

Ei lita jente går rundt i gatene. Hun er rundt fire år, kanskje litt eldre. Det har nettopp regna for første gang siden 2007, så sanda på veiene har blitt til gjørme og den blander seg med alt søppelet. Jenta er uten sko og på ryggen bærer hun sin yngre søster. Hun knytter skoene til søstera mens hun bærer henne og snakker til henne på swahili.

Hun er omsorgspersonen.

Jenta vil leke med de andre barna og setter søstera si på bakken. Barna roper og ler sammen. ”Mzungu, mzungu”, roper de. Mzungu betyr hvit. Photo me, photo me!”. Jeg tar bilder og alle vil se. De ler. Jeg tar flere bilder, sikkert over hundre. Jenta følger fortsatt med søstera si og tar henne med i leken.

Hun er den ansvarlige.

Jeg må ta en pause og etter hvert kommer jenta bort til meg. Hun ser opp på meg og strekker armene opp. Jeg løfter henne opp på armen min, og her blir hun den neste timen. Det blir litt tungt, så jeg prøver å sette henne ned, men hun klatrer opp igjen og klamrer seg fast. Jeg stryker henne på kinnet og i håret. Hun legger hodet sitt på skuldra mi. Hun hviler. Hun smiler. Hun lukker øynene.

Hun er barn, fult og helt.

Vi besøkte Pumwani, et av Nairobis slumområder. Gate etter gate, skur etter skur, gjørme, søppel, høner, hunder, blikktak, barn. Det lukter mat, det lukter urin, det lukter parfyme, det lukter eksos, det lukter popcorn, det lukter svette, det lukter bæsj, det lukter godt, det lukter fælt.

Det er toaletter her og der, men det koster penger å bruke dem. Har du under ti kroner dagen å leve for, prioriterer du kanskje å spise foran å gå på do. Vi hørte at ”flying toilets” er vanlig. Folk gjør fra seg i en pose, og kaster posen ut av huset etterpå. Jeg så ned på gjørma jeg trødde i og tenkte at det kanskje ikke bare var sand.

Men hva har vel det å si for meg? Jeg dro tilbake tit vi bor etter besøket i Pumwani. Jeg dusja, jeg leverte klærne mine til vask i resepsjonen, jeg skrubba skoene mine, jeg spiste en stor middag, jeg drakk rent vann.

Men for menneskene som bor i Pumwani (og folk i tusenvis av andre slumområder i hele verden) er dette hverdag, det er virkeligheten hver eneste dag). Jeg opplever dette som et glimt i livet jeg kan vaske bort når det er over, mens mange av disse menneskene aldri har tatt en varm dusj, har sjelden rene klær, de får aldri rent van og har aldri smakt mat som er i nærheten av det måltidet jeg spiste. Det er forferdelig. Samtidig er det så lett å bare snu seg vekk og glemme at den virkeligheten finnes. Og jeg vet at jeg gjør det. Noen ganger uten å merke det, andre ganger fordi jeg vil. Det er enklere å bare glemme. Men det kan jeg jo ikke.

Rosa piller = hurra!

1. september 2009, 20.48

Jeg føler meg flott. Takk til piller, dusj og middag. Det er på tide å få hodet tilbake til virkeligheten.

Tenk, jeg er faktisk i Kenya! Jeg har vært her over ei uke. Fantastisk. Det gikk nettopp opp for meg at det bare er ei og ei halv uke til jeg forlater, med kurs mot Nicaragua. Skummelt! Men mest fint. Heldigvis har jeg Kaja med i bagasjen! Og hun har meg.

Akkurat nå misunner jeg pittelittegrann de som skal holde seg i Afrika. Latin- Amerika. Så langt unna, så forskjellig! Vi må liksom stille hjernen, sjela og kroppen inn på nytt enda en gang. Lære oss skikker, språk, kultur. Samtidig er jeg kjempeglad for akkurat det. For mest av alt blir det HURRA å komme til et nytt land, en ny verdensdel. Jeg ELSKER å reise. Og jeg har så mye å glede meg til!


Jeg gleder meg til

- å spise mye god mat
- å reise rundt til steder jeg aldri har vært
- Mer safari her i Kenya
- å være mye i sola
- å besøke skoler og møte mange søte unger
- å ta mange bra bilder!
- å dykke
- å bli brun!
- mer Afrika generelt (maten, musikken, folkene, kulturen)
- å bo på hostell igjen
- å dra på båtturer i Nicaragua (håpe!)
- å se så mye fin natur
- å lære spansk
- den avslappa ”Jamaica style”- kulturen på østkysten i Nicaragua
- å prøve å lære å surfe
- mange, mange blogginnlegg
- å redigere lyd
- å bli godt kjent med Kaja!
- å lese bøker
- å skrive reportasjer
- å høre fra folk der hjemme i Norge
- å se fantastiske solnedganger
- å gå i sommerklær
- deilig fersk frukt
- å få global forståelse (dobbel betydning, Ha.Ha)
- å ta med meg vaner og skikker fra kenyansk og nicaraguansk kultur
- å kjøpe fine ting
- å ta bilder under vann
- å få venner fra Verden

Influensa A(H1N1) ?

1. september 2009, 15.39

Det måtte jo skje. Svineinfluensa eller ikke svineinfluensa, jeg har blitt syk. Etter en hel dag med gangsperre og stølhet i hele kroppen etter treningsøkta dagen før, la jeg meg klokka 19.00 i går kveld. Jeg var så slapp og sliten og varm og kald på en gang.

Jeg våkna igjen 21.30 av at feberen var forma som middels tjukke streker eller belter over kroppen min, og en god strek måtte møte en dårlig strek for at et lag med feber skulle forsvinne fra kroppen. Rar drøm.

Jeg sov til halv tolv, gikk til legen litt over to. Han målte 39 i feber og 120 i puls. Jeg fikk noen rosa vidunderpiller jeg skal ta sammen med paracet tre ganger om dagen. Satser på at de hjelper. Dette er ikke akkurat det artigste jeg har opplevd til nå her i Kenya. Alle de andre springer og ler ute sammen med fuglene, blomstene og sola, og jeg klarer så vidt å skrive et blogginnlegg.

Jeg har spist kenyansk maisbrød med norsk Nora jordbærsyltetøy, og det var helt sykt godt! Takk Åse! Jeg tror vidundermedisinen begynner å virke nå. Jeg svetter og tar av meg skjerfet.

Den tørre sannheten

Varmen. Tørken. Savannen. Sjiraffen. Bøffelen. Sebraen. Buskas. Krattet. Slangefare. Trø forsiktig! Oioi. Solkrem? Litt. Solbrent? Litt. Tornestikk på foten. Au.

Vi besøkte Rift Valley. Den strekker seg fra Jordan til Kenya og det var nydelig.
Det er helt harmonisk å gå på savannen på Cresent Island med dyrene der, like ved. Varmt, men veldig gøy.

Men det er nok desverre ikke så flott som det kan virke.

Cresent Island er ikke lenger en øy. Vannet har trekt seg så mye tilbake de siste årene at øya har blitt en halvøy. Tørke og atter tørke. Klimakrisen merkes ekstra godt her i Kenya. I Rift Valley har mange innsjøer. En av dem, Lake Naivasha skal gi drikkevann til 300 000 mennesker. Innsjøen, som tidligere nådde helt opp til bosetningen, har de siste tre årene trekt seg tre kilometer tilbake.

Men klimakrisen og tørken er ikke den eneste synderen heller. Langs veien vi kjørte mot Lake Naivasha var det kilometervis med roseplantasjer, de fleste eid av internasjonale selskaper. Her vannes det konstant, noe som gir mindre og mindre drikkevann til innbyggerne rundt Lake Naivasha.

Elver tørker ut, innsjøer krymper, øyer blir halvøyer. Man hører om det på radio og TV, men å se det selv er helt sykt. Ja, tror det er det best beskrivende ordet.

Den kunstige kanalen de har laget de fire kilometerne Lake Naivasha har krympet.
Gjetergutter ved Lake Naivasha.

Jackie og vannflaska.
Det føles rart å drikke flaskevann når folk rundt må gå flere kilometer for å hente brunt vann.

Masailandet

Opp fem på sju - iskald dusj - frokost - totimers busstur i steiksol på humpehumpehumpevei - sliten, sulten, klam..

Bussen stopper midt i et digert tørt slettelandskap. Ved barneskolen på sletta, bak høye murer og en grønn åpen port står velkomsten: et femtitalls syngende, klappende og dansende masaibarn. Jeg blir helt satt ut. Kan ikke annet enn å smile og le. Sola steiker, barna synger, og vi følger etter dem i toget mot skolebygget, der dansinga fortsetter...

I går var vi i Kajiado, en time unna Nairobi, to timer unna Limuru, der vi bor. Det var nesten uvirkelig, men likevel så virkelig! Skolen vi besøkte var en blandaskole (både for jenter og gutter) i en masailandsby. Denne uka hadde det vært seminar kun for jentene, for å lære om å si nei til FGM - Female Genital Mutilation - kjønnslemlestelse av kvinner. De yngste jentene var bare 7-8 år gamle, men realiteten er at de ofte blir omskjært i denne alderen. Og etter det er de kvinner, og klare til å gifte seg.

De var så søte! Vi hadde med et tre hver som vi plantet sammen med barna utenfor skolen. Det var fint. Og for å gi noe tilbake for den fine velkomsten sang vi kjerringa med staven, men det ble egentlig bare pinlig. Afrikanere er absolutt hundrevis av ganger mer musikalske enn oss.

Jeg skulle ønske vi kunne være der lengre.

Verdens vakreste velkomst.

Masaidamen

Photos, photos!

Vi våkna til tjukk morgentåke. Det var like kaldt som det ser ut!

Herligste speiderjenta. "I'm not scout, I'm brownie". Det viste seg å være navnet på speiderpatruljen.

Limuru er så fint!

Termoser.

Lærdom: Afrika betyr ikke alltid varme. Det er så deilig å samles rundt peisen om kvelden etter en hel dag med pledd og gåsehud.

Jambo Kenya!

Afrika. Jeg tenker: sol (mye sol!) tørt, varmt, kjole, solbriller, svett, klamt. Så feil kan man ta.

Vi kom til Nairobi søndags kveld. Det var mørkt, naturlig nok, men tanzanianerne hadde på seg votter og lue og syns det var kaldt! Jeg lo litt inni meg. Kaldt nei!? Vi er jo i Afrika!

Men det er virkelig kaldt her. Faktisk. Kanskje ikke så rart, siden Nairobi ligger nesten 2000 meter over havet. Da jeg trakk fra gardinene i går morrest var det tjukk tåke som hilste meg på utsida. Jeg angrer på at jeg ikke tok med dongeribukse, converse og en varm genser. Men jeg har kommet over den verste overraskelsen (og litt skuffelse). For det er virkelig fint her.

Vi bor på et konferanse- og overnattingssenter i Limuru, ca en time utenfor Nairobi. Hvite hytter, palmer, fugler, stier, blomster, busker, Afrika.

Jeg skal være her i tre uker på forberedelseskurs. Vi er 15 fra Norge, og i tillegg er det folk fra Madagaskar, Kenya, Tanzania og Armenia. Etter kurset setter jeg og Kaja oss på flyet til Nicaragua. Eller det vil si: Nairobi - London, London, Miami, Miami – Managua. Gleder meg ikke mye til flyturen. Men Nicaragua! HURRA!

Kenya er også Hurra! Lukta, husene, naturen og folkene minner meg mye om Sør- Afrika. Deilig. Bare mye kaldere.

Kwa heri!