Influensa A(H1N1) ?

1. september 2009, 15.39

Det måtte jo skje. Svineinfluensa eller ikke svineinfluensa, jeg har blitt syk. Etter en hel dag med gangsperre og stølhet i hele kroppen etter treningsøkta dagen før, la jeg meg klokka 19.00 i går kveld. Jeg var så slapp og sliten og varm og kald på en gang.

Jeg våkna igjen 21.30 av at feberen var forma som middels tjukke streker eller belter over kroppen min, og en god strek måtte møte en dårlig strek for at et lag med feber skulle forsvinne fra kroppen. Rar drøm.

Jeg sov til halv tolv, gikk til legen litt over to. Han målte 39 i feber og 120 i puls. Jeg fikk noen rosa vidunderpiller jeg skal ta sammen med paracet tre ganger om dagen. Satser på at de hjelper. Dette er ikke akkurat det artigste jeg har opplevd til nå her i Kenya. Alle de andre springer og ler ute sammen med fuglene, blomstene og sola, og jeg klarer så vidt å skrive et blogginnlegg.

Jeg har spist kenyansk maisbrød med norsk Nora jordbærsyltetøy, og det var helt sykt godt! Takk Åse! Jeg tror vidundermedisinen begynner å virke nå. Jeg svetter og tar av meg skjerfet.

Den tørre sannheten

Varmen. Tørken. Savannen. Sjiraffen. Bøffelen. Sebraen. Buskas. Krattet. Slangefare. Trø forsiktig! Oioi. Solkrem? Litt. Solbrent? Litt. Tornestikk på foten. Au.

Vi besøkte Rift Valley. Den strekker seg fra Jordan til Kenya og det var nydelig.
Det er helt harmonisk å gå på savannen på Cresent Island med dyrene der, like ved. Varmt, men veldig gøy.

Men det er nok desverre ikke så flott som det kan virke.

Cresent Island er ikke lenger en øy. Vannet har trekt seg så mye tilbake de siste årene at øya har blitt en halvøy. Tørke og atter tørke. Klimakrisen merkes ekstra godt her i Kenya. I Rift Valley har mange innsjøer. En av dem, Lake Naivasha skal gi drikkevann til 300 000 mennesker. Innsjøen, som tidligere nådde helt opp til bosetningen, har de siste tre årene trekt seg tre kilometer tilbake.

Men klimakrisen og tørken er ikke den eneste synderen heller. Langs veien vi kjørte mot Lake Naivasha var det kilometervis med roseplantasjer, de fleste eid av internasjonale selskaper. Her vannes det konstant, noe som gir mindre og mindre drikkevann til innbyggerne rundt Lake Naivasha.

Elver tørker ut, innsjøer krymper, øyer blir halvøyer. Man hører om det på radio og TV, men å se det selv er helt sykt. Ja, tror det er det best beskrivende ordet.

Den kunstige kanalen de har laget de fire kilometerne Lake Naivasha har krympet.
Gjetergutter ved Lake Naivasha.

Jackie og vannflaska.
Det føles rart å drikke flaskevann når folk rundt må gå flere kilometer for å hente brunt vann.

Masailandet

Opp fem på sju - iskald dusj - frokost - totimers busstur i steiksol på humpehumpehumpevei - sliten, sulten, klam..

Bussen stopper midt i et digert tørt slettelandskap. Ved barneskolen på sletta, bak høye murer og en grønn åpen port står velkomsten: et femtitalls syngende, klappende og dansende masaibarn. Jeg blir helt satt ut. Kan ikke annet enn å smile og le. Sola steiker, barna synger, og vi følger etter dem i toget mot skolebygget, der dansinga fortsetter...

I går var vi i Kajiado, en time unna Nairobi, to timer unna Limuru, der vi bor. Det var nesten uvirkelig, men likevel så virkelig! Skolen vi besøkte var en blandaskole (både for jenter og gutter) i en masailandsby. Denne uka hadde det vært seminar kun for jentene, for å lære om å si nei til FGM - Female Genital Mutilation - kjønnslemlestelse av kvinner. De yngste jentene var bare 7-8 år gamle, men realiteten er at de ofte blir omskjært i denne alderen. Og etter det er de kvinner, og klare til å gifte seg.

De var så søte! Vi hadde med et tre hver som vi plantet sammen med barna utenfor skolen. Det var fint. Og for å gi noe tilbake for den fine velkomsten sang vi kjerringa med staven, men det ble egentlig bare pinlig. Afrikanere er absolutt hundrevis av ganger mer musikalske enn oss.

Jeg skulle ønske vi kunne være der lengre.

Verdens vakreste velkomst.

Masaidamen

Photos, photos!

Vi våkna til tjukk morgentåke. Det var like kaldt som det ser ut!

Herligste speiderjenta. "I'm not scout, I'm brownie". Det viste seg å være navnet på speiderpatruljen.

Limuru er så fint!

Termoser.

Lærdom: Afrika betyr ikke alltid varme. Det er så deilig å samles rundt peisen om kvelden etter en hel dag med pledd og gåsehud.

Jambo Kenya!

Afrika. Jeg tenker: sol (mye sol!) tørt, varmt, kjole, solbriller, svett, klamt. Så feil kan man ta.

Vi kom til Nairobi søndags kveld. Det var mørkt, naturlig nok, men tanzanianerne hadde på seg votter og lue og syns det var kaldt! Jeg lo litt inni meg. Kaldt nei!? Vi er jo i Afrika!

Men det er virkelig kaldt her. Faktisk. Kanskje ikke så rart, siden Nairobi ligger nesten 2000 meter over havet. Da jeg trakk fra gardinene i går morrest var det tjukk tåke som hilste meg på utsida. Jeg angrer på at jeg ikke tok med dongeribukse, converse og en varm genser. Men jeg har kommet over den verste overraskelsen (og litt skuffelse). For det er virkelig fint her.

Vi bor på et konferanse- og overnattingssenter i Limuru, ca en time utenfor Nairobi. Hvite hytter, palmer, fugler, stier, blomster, busker, Afrika.

Jeg skal være her i tre uker på forberedelseskurs. Vi er 15 fra Norge, og i tillegg er det folk fra Madagaskar, Kenya, Tanzania og Armenia. Etter kurset setter jeg og Kaja oss på flyet til Nicaragua. Eller det vil si: Nairobi - London, London, Miami, Miami – Managua. Gleder meg ikke mye til flyturen. Men Nicaragua! HURRA!

Kenya er også Hurra! Lukta, husene, naturen og folkene minner meg mye om Sør- Afrika. Deilig. Bare mye kaldere.

Kwa heri!

Varme Edinburgh

Edinburgh, Skottlands hovedstad. Så liten, så stor. Vegard og jeg kom ikke nettopp hjem fra byen, men det er nå jeg har lyst til å skrive. Det er en by jeg kommer til å bli glad og trist av å tenke på. Mest glad, får jeg håpe.

Så koselig, så åpen, så velkommen, så grå men fargerik. Svulstig ble dette, men det er ikke Edinburgh.

Vi tusla rundt, gikk i sol, gikk i regn. Fant fort ut at det var lurt med paraply, så jeg kjøpte en. Eller vi bare gikk og satte oss på en Pub, de er ikke vanskelig å finne! Edinburgh er byen med størst pub-tetthet i hele Storbritannia, leste jeg. Koselig. Starbucks er et veldig godt alternativ, gjerne i flere timer.

- Kan vi gjøre det? sa Kristine og bladde og pekte i førti brosjyrer og blader.

- Ja, kanskje i morra, sa Vegard.

Vi gjorde noe annet i stedet. Hva skal man med turistatraksjoner?


Bilder kommer!

En smak av Syden

Synne og Kristine sitter på verandaen og jobber. Skal jobbe. Vil jobbe. Men det varmt.
- Skal vi spise litt ananas? Spør Kristine.
- JA! svarer Synne, og er ikke sein med å legge fra seg dataen.
Snart sitter jentene på verandaen i bikini (Synne i undertøy, men det får gå for det samme har de funnet ut), spiser fersk ananas og blå druer og hører på sommersanger. Slik er det her i Syden. Det er vanskelig å jobbe. Og lett å finne på andre ting, gjerne hele dagen. Men vi har da gjort en del! Vi har bare brukt ei stund på å gjøre det.

Vodice er koselig. Trange gater. Rosa hus. Lysegule hus. Lysegrønne hus. Legohus. Strand og sol. Turkist vann. Måseskrik. Hvite båter. (Noen små, noen store.) Firfirsler. Palmer. Vanlige trær. Vanlige folk. Vennlige folk. Glade folk. “Nema engleska”. Vaniljeis. Mellom bakkar og berg. Gode senger. Turister. Bygningsarbeidere. Skap til klærne. Souvernirer. Sinte hunder. Snille hunder. Søte katter. Tysk musikk- TV.

Jeg har det fint, men savner å reise. Vi har vært her i over ei uke nå, og det kan bli litt lenge på samme plass. Idag skal vi til Knin, ca to timer unna Vodice, og på imorgen eller fredag reiser vi til Zagreb. Byliv- jippi! Hostel – jippi! Folk – jippi!
Det blir nok bra. Vi skal være borte i seks dager, og har pakka i samme sekk.

Her kommer noen bilder fra Vodice.

Auf wiedersehen!

Kristine.