Stranda: Sanda. Lufta. Havet. Bølgene.

Det er noe med den. Stranda.

Den roper på meg. Ofte.

Jeg går dit. Så ofte jeg kan.

Den er bare fem minutter unna. Jeg kan ikke motstå fristelsen:

bølgene, lyden som suser og dundrer, lukta av salt og tang og friskt, fuglene, vinden.

Jeg går langs den, jeg sitter på den. Ser på havet ser på folk, ser på fugler, ser på sanda.

Jeg hopper i vannet. Bølgene drar meg ut, under, ned. De slår meg, drar meg av brettet. Men de dytter meg frem, de leker, er artige. Det svir i auan. Men jeg blir gla.

Livet i Gold Coast

Surfers Paradise, Gold Coast. Strand og hus.

Nå har jeg vært her - bodd her - levd her i en måned. Eller er det mer? Ukene føles som dager, månedene som uker. Tia kjører raserbil. Jeg er på skola, men så er jeg hjemme og så er det helg! Jeg har fire dager helg. Det er fint.

Gold Coast er en lang by. Ikke særlig pen, ikke særlig sjarmerende, men fin likevel på en måte. Stranda er lang og husene er høye. Det er mer enn vi har i Norge. Sola er varm også. I hvert fall skal den bli det - SNART. Visst skal våren komme! Sola er i hvert fall sterk. Derfor bruker alle hatt, alle er påkledd på stranda og solfaktor 30. Aldri under 30.

Men om kvelden, da kaster de hatten, trekker på seg truseskjørtet og utrigninga si og sprader rundt i sko som ikke er ment for stranda, eller for noe annet. De trykker på enda et par lag med sminke og enda ei rad med løsvipper. Så går de ut i natta - til de blinkende skiltene, steder med navn Sin City, Cocktails and Dreams og Vegas in Paradise. Du tror kanskje jeg syns Gold Coast er tacky? Harry? Ustilig? Ja, det syns jeg. Dette er Australais Syden. Grand Canaria. På alle måter.

Men jeg fokuserer på resten jeg. Tia går jo ikke fort her for ingenting!

Dette er hvorfor tia går fort:

- Universitet i Australia «ække no tull»! De har bestemt seg for at eksamensperiode hele semesteret er den beste løsninga.
- Helga kommer hele tia på grunn av skoleuke fra mandag til onsdag.
- Alle vet at helga alltid går fortest.
- Det blir mørkt klokka halv seks.
- Når jeg kan sover jeg gjerne litt lenge, helst helt til klokka 10.
- Jeg er lite effektiv. Jeg tenker på om jeg kan skylde på «no worries» og alt det der. Jeg gjør det.
- Jeg har det gøy - usedvanlig mye også!
- Det finnes 1000 (minst) steder å reise til, noe jeg helst vil gjøre.
- Det finnes 10.000 (minst) steder å lese om 1000 steder å reise, noe jeg gjør.

Jeg har ennå ikke surfa, ennå ikke svømt i havet, ennå ikke vært i Brisbane eller Sydney eller Melbourne, ennå ikke couchsurfa, ennå ikke snorkla, ennå ikke sett en kenguru eller en koalabjørn, ennå ikke sett en slange eller edderkopp. (Jeg håper det heter ennå og ikke enda, da har jeg bæsja på leggen mer enn en gang - for å si det sånn!)

Jeg har mye å glede meg til.

HURRA!

Australia. Australien. Down Under.

Månen er rett opp på himmelen. Du er hvemsomhelsts «darl» eller «love». Alle ser ut som om de spiller i Home and Away. Det blir mørkt klokka halv seks. Du må se til høyre før du krysser veien. Husleia betales hver uke. Alle vet hva Gluten Free betyr. Sola står opp i vest og går ned i øst. Du kan dusje maks fire minutter. Det er vinter om sommeren og vinteren er sommer. Det er hai i elva. Vin er billigere enn vann. Internett er dyrt. Thanks mate!

Jeg bor i Australia. Her har jeg slått meg ned. Det er egentlig ganske OK. Jeg bor i en toroms med Synne fra Valdres og Lisa fra Köln. Vi har to bad, to sofaer, kjøkkenbord for seks, basseng og balkong med river view. Alt dette og mer for 2860 NOK i måneden. Som sagt, ganske OK.

Jeg har bodd i Australia i sju dager. Ei uke. Fredag til fredag. Dette har jeg gjort:

• Bodd på hostell
• Fått en ny venn, eller fem
• Reist en time med buss for å kjøpe mobilt bredbånd
• Vært på boligjakt
• Flyttet inn i Penensular Drive
• Gått til stranda en, to, tre, fire ganger
• Fått nytt nummer: 0410 ...
• Fått australsk bankkonto
• Kjøpt glutenfritt
• Tatt buss nummer 707 og 709
• Snakket engelsk (og nongelsk)

Dette har jeg ikke gjort:

• Badet
• Surfet
• Solt meg
• Studert

I nær framtid kommer det mer om dette. Følg med!

Støvtørking

Jeg reiser igjen. Det blir en heidundrende tur. 29 timer og 55 minutter. 10 timer frem i tid. Målet er Gold Coast, Queensland, Australia. Synne er min reisemedsammensvorne og hipp hipp HURRA for at det er henne. Vi skal studere, surfe, bli brun, oppdage, flire. Vi skal nok flire mye. Det blir bra.

Slike ting som man glemmer

Jeg er tilbake i Norge. Hjemme.
Kjent? Rart? Avslappende? Stress? Vanlig? Bra? Artig?

Stikkende kulde møtte meg på europeisk jord. London Heathrow, null grader. Det var kaldere i Norge. Heldigvis hadde jeg to cardicaner å smyge over singleten. Kaja lånte meg et Kenya-skjerf.

Obama og jula på Oslo S.

I Norge hadde alle jakker og sko. Alle sprang rundt med poser i handa og mobil i den andre. Obama møtte meg på Oslo S, sammen med jula. Like etter kom Synne og Aina og så ble det velkomstkalas med synnebaka brød, taco, sjokolade og vin, i den rekkefølgen. Fantastisk.

Brød er en av tingene med Norge det er lett å skjønne seg på.

Synne og Aina beviste at skjørtemoten hadde endra seg siden sist, og vampyrer er visst en stor snakkis i hjemlandet om dagen. Slike rarieteter man går glipp av, altså.

Ellers hender det ofte at hodet mitt er igjen i Nicaragua.
- Når jeg er på et fremmed do og ser etter søpla, hvor jeg har tenkt å kaste dopapiret.
- Når jeg er på juleavslutning på barneskolen og tenker at alle ungene vil komme løpende for at jeg skal ta bilde av dem.
- Når jeg innser at jeg kan bruke BH'en mer enn to dager - fortsatt like tørr og fin.
- Når jeg snakker med gamle venner og samtalen dreier seg om sølvbestikk og hvem som har hvilken kjole - brukte jeg å synes dette var spennende?
- Når jeg går ute og ingen roper og plystrer.
- Når jeg syns det er deilig å dusje. Det er varmt vann(!).

Mest av alt er det bra å være i Norge. Det er deilig å bli forstått hvor enn jeg er og spise mat jeg har lyst på. Det er artig å høre sladder og prate om uvesentlige ting med venner jeg ikke har sett på en lang månedsrekke. Det er godt å sove. Det er hyggelig at det er kaldt og mørkt ute. Det er enda hyggeligere at det er varmt og lyst inne. Jeg trives.

Nå gleder jeg meg til å feire jul og så til å bo på Sunnmøre sammen med 14 unge norske, to unge tanzanianere, fire unge kenyanere, to unge madagassere, to unge armenere og to unge nicaraguanere, fra og med januar. Det blir kos. Vi er unge og lovende, som det heter!

God jul!

Slik blir Kristine Lindebøs døgn i Norge

Kristine Lindebø vil være i Norge i 24 timer. Det er ventet store folkemengder i Oslos gater. Her kan du følge henne det hektiske døgnet.

Fredag 11. desember 09

16.15 - Lindebøs fly lander på Gardermoen
17.00 - Lindebø tar flytoget til Oslo sentrum. Det er ventet at hun er der 25 min senere.
17.40 - Buss eller trikk til Vika, der Lindebø skal tilbringe ettermiddagen og natta hos ei venninne.

Lørdag 12. desember 09

11.00 - Lindebø forlater ukjent adresse i Vika.
12.00 - Hun ankommer DFDS sin terminal, der hun vil legge fra seg bagasje.
12.30 - Lindebø spaserer til Operaen, der hun vil delta på klimaaksjonen. TV og aviser vil være tilstede.

15.00 - Innsjekking på DFDS starter. Det er ventet at Lindebø vil ankomme litt senere.

17.00 - Skipet forlater Oslo havn.

Norge venter

Foto: Ole Øystein Lindebø (pappa)

Det er fem dager til. Jeg hopper av spenning. Og prøver å forberede meg på hjemkomstkultursjokket alle snakker om. Dette har jeg tenkt blir rart (og kanskje fint) når jeg kommer til Norge:

- Å dusje barføttes
- Å gå med jakke
- Å fryse
- Dyne
- Dongeribukse
- Sko på føttene
- Å ha på votter
- Norske stemmer
- Å spise brød
- At ting koster mer enn ti kroner
- Norske penger
- Å ikke være svett om natta
- Å dusje i varmt vann
- Å ha mer enn fire skjørt, ei bukse, en shorts, en tights, to kjoler og sju topper å kle på meg
- At ingen hilser på gata
- Mørket
- Å handle mat
- Snø
- Matt hud
- Å måtte møte presis
- Bleike folk
- Blonde folk
- Å vite hva som skjer
- Ha håret løst
- At menn ikke roper etter meg
- Å være en i mengden
- Skjerf
- Å bestemme selv hva jeg vil spise
- Å la mat ligge åpnet – da kommer det jo maur!

Dette er det jeg har lært i Sasha:

Dette er det jeg har lært i Sasha:

- Å ikke legge vekk hodelykta. Det blir mørkt halv seks, og strømmen slås av klokka ti – hver kveld.
- Å spraye meg. Her puster vi i mygg.
- Å gå på do i mørket med godt selskap av kakerlakker, minifrosker og enorme edderkopper.
- Å vaske klær med skrubb og børste og såpevann, på nicamåten, med to vasker og sementvaskebrett (gir fine klær)
- Myggspray funker dårlig for å få en edderkopp fra dørkarmen og ut av rommet. Da løper den under senga di, og kan kravle på deg når som helst.
- Misquito og samisk – samme tingen.
- Spansk hiphop trenger ikke å være så verst.
- I dag kan være i morgen, eller kanskje i overmorgen, eller aldri.
- Begravelse er en god grunn til å ha av strømmen hele dagen.
- Nicaraguanere kan lite om verden. Vår tolk Freddy bekreftet mistanken: ”Kenya is in Asia, right?”(etter at vi fortalte om forkurset i Kenya), ”Oh, so England is islands!”(når jeg viste fram Europakartet), ”Australia, is it far from Europe?(Freddy har vært tolk før, for en australier), ”What language they speak in Australia?”.
- To timer er lengre enn to timer. Alltid.
- På spørsmål om når, er svaret alltid i dag eller i morgen, eller neste uke. Det nytter ikke med ”..men når i dag?”
- Hvis man ikke vet svaret dikter man det opp. For å glede den som spør og redde seg selv, eller noe.
- Hvorfor, er et lite brukt ord. Sånn er det bare, alltid.
- Marnin’ er god morn på misquito
- Å lage Gallo Pinto. Man gjør så her: Kok 250 g bønner i en time. Tilsett 1 kg ris i vannet og kok i ca 20 min. Eventuelt, i tillegg: Varm olje i panna. Tilsett løk og Gallo Pinto. Stek ei lita stund. Ferdig!
- Gallo Pinto betyr ”Farget som hanen” eller noe sånn.
- Det finnes nicaraguanere som ikke kan et ord på spansk.
- Det er alltid kokossesong, året rundt.

TiD

Har vi egentlig tid? Eller får vi tid? Hvorfor har vi dårlig tid?

Her i Sasha, Nicaragua har man i hvert fall ikke dårlig tid. Man har med andre ord mye tid. Nok tid.

Her har de tid til å bruke to dager av arbeidsuka på en spontan overnattingstur til byen (fire timer unna) uten å gjøre annet enn å kjøre rundt, spise på fin restaurant, handle og sove på hotell. De har tid til å spille gitar på kontoret og sitte ute og prate så mye de vil. De har tid til å gå hjem tidlig. Eller sent. De har tid til en dag fri, eller tre. Tid til å la to frivillige sitte og gjøre ingenting 70 prosent av tida. Her har de tid til å bruke en hel arbeidsdag på å forminske og tegne et par kart for hånd – og på øyemål, og gjøre det samme dagen etter. De har tid til å vente, til å være så ueffektive som mulig, til å prate bort tida, til å utsette det til i morgen (fem dager på rad).

Det høres kanskje fint ut. Det er det sikkert, for dem. Jeg får lyst til å rope. Høyt. Og kanskje riste litt i folk. Jeg går en tur i stedet. Og flirer for meg selv. Jeg har lært meg å telle til 10.

Der internett er et fremmedord og telefon en fremtidsdroem

Vi våkna tel detta i Dos Bocas. Sykt sulten. Litt troett. Sykt fint.

19. november 2009

Sasha er en opplevelse for sjela. I Sasha skjønner vi ikke så mye. I Sasha ler vi ofte. Sasha er utfordringa vi har venta på. Det er fint (noen ganger ikke). I Sasha får vi overraskelser. Hurra!

Vi er i Sasha i Nord- Nicaragua. I Sasha bor det noen tusen mennesker langs en grusvei. Nærmeste tettbebygde sted er Rosita, tre timer unna, nærmeste fjelltopp med telefondekning er to timer unna. Radio (og bil og sykkel og hest) er eneste kommunikasjonsmidler.

Jeg sitter på kontoret til AMC. Her jobber vi, dusjer vi og sover vi. I dag er som de fleste andre dager – vi aner ikke hva som skal skje. Så her sitter jeg og hører på latino- rap jeg har fått hos Josué. Det er egentlig ganske koselig. Sola skinner og vi har god tid. Josué har vært den beste støtte og flirekompis vi kunne tenke oss her i Sasha, men i dag reiste han tilbake til Managua. Det vil si, hvis flyet vil ta han med. Her i Nord- Nicaragua kan man aldri vite. Ikke om noe. Josué er CFC-er som oss, og skal til Norge i januar. Vi har forberedt han på at i Norge får man beskjeder, har planer og program og faste tider. Kanskje er det mulig å forberede en nicaraguaner på det, kanskje ikke. Selv om vi hadde forberedt oss på det motsatte før vi kom til Nicaragua, blir vi stadig satt ut. Det er vanskelig å la være.

Første dag i Sasha brukte vi på å vente. Vi venta i fem timer. Så fylte vi ut et skjema. Andre dag dro vi oppover Rio Kukalaya (Kukalayaelva) for å levere mat, klær og medisiner til ofrene etter Ida (orkanen). Og det som startet som en dagstur med kamera, vannflaske og litt snacks i veska, ble til en overnattingstur med kamera, vannflaske og tomt for snacks i veska. Vi fikk låne hengekøyer og sov i stua i det eneste huset som stod igjen i Dos Bocas, en pitteliten landsby ved Kukalayaelva. Det var ikke mye igjen. Innbyggerne hadde bygd små skur der husene deres hadde stått, og flommen hadde tatt både avlinger og dyr fra dem. Midt blant skurene stod kirka – et tak av presenning (from the American People).

Vi spiste riskjeks og m&m’s til kvelds og hoppa i hengekøya halv ni. Stod opp klokka fem neste dag(med sola og hanene). Det var vakkert. Morgentåke, soloppgang, kyr, katter, griser, sauer, hunder, kalkuner, høns, kyllinger, søte barn. Vann til frokost (det var en larve i bønnene jeg fikk). Vi ble enige om å ta med mer mat, deodorant, tannbørste, våtservietter og ny truse neste dagstur.

Neste dagstur var til Puerto Kabesa – bare to og en halv times kjøretur unna (fikk vi høre). Vi skulle til sivilisasjonen, telefondekning og internett, se skilpadder og stranda og byen. Etter fire timer på kulekjøringsvei stoppa vi forskjellige steder i byen, der vi ble bedt om å vente i bilen mens de andre gikk inn for å skravle med kjente eller ut for å prate i telefonen. Det ble så sent at de bestemte seg for at vi skulle overnatte. Vi hadde ikke med mat, ikke deodorant eller våtservietter, ikke tannbørst og ikke ny truse. Vi hadde ikke lært. Men Puerto Kabesa hadde supermarked. Og AMC hadde (tydeligvis) nok penger til å ta oss inn på hotell, der jeg og Kaja bodde på det største hotellrommet jeg har sett, hadde varmt vann i dusjen og hver si digre dobbeltseng.

Sykdommen kom til oss neste dag, og det passa dårlig når veien er humpete og hei hvor det går – i fire timer. Men for en tur. Vi ble enige om å ta med mat, deodorant, tannbørste, våtservietter og ny truse neste dagstur.

Blikk tilbake

Vi har vært i Nicaragua i to måneder og en dag. Nå venter den siste måneden – i la RAAN, nord- Nicaragua, med orkanødeleggelser, miskito- indianere, spansk og miskito som eneste språk, med radio som eneste kommunikasjon med omverdenen. La meg dele noen fine, rare, ekle og spennende episoder fra Nicaragua så langt.

Managua. Andre dag på Viva Spanish School. Vi fikk lærer Eliel i for andre dag på rad og prøvde for andre gang på rad å fortelle han at vi skulle være i Nicaragua i tre måneder og trengte å lære ord vi kom til å få bruk for. ”YES”, sa Eliel og tok for andre dag på rad opp de fargesprakende plansjene sine med traktorer og lastebiler og gravemaskiner og dyrene på bondegården og penn og linjal og blyant og det ble litt for mye for meg og Kaja som bare kunne si HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAH resten av timen, og Eliel stakkars, skjønte ikke hva vi lo av. I hvert fall lata han som.

Bluefields. Vi var på nettkafé før middag. Det regna da vi kom ut, og jeg hadde paraply, men ikke Kaja. Vi venta til det bare var litt drypping, og småtrippa bortover gata under min paraply. Dette er en ting vi ikke er flinke på. Det regna ikke bare litt lenger, og Kaja tok sats og sprang fra meg gjennom massasjedusjen. Veiene var elver og føttene gav opp å balansere. Splæsj, splæsj. Vi prøvde å unnskylde for Joyce at vi var seine, men hun sa bare ”why you come in the rain?”, lo godt for seg selv og gav oss en håndduk.

Pearl Lagoon. Vi holdt foredrag om Gender på barneskolen. Vi delte ut lapper. Vi sa de måtte spørre om de trengte hjelp. Ingenting. Vi spurte om noen trengte hjelp. ”Nei.” Vi samlet inn lappene. Noen hadde trengt hjelp. Vi overså det. Vi sa vi ville ha spørsmål og kommentarer. Nei. Vi sa noe. Vi spurte om de var enige? ”Ja!” Om de virkelig var enige? ”Nei!” Hvorfor det? ”Jo, likevel”. Vi lærte at diskusjon og dialog ikke funker så bra blant elever som er vant til å si det læreren vil høre - og bare det.

Bluefields. Noen ganger vet man ikke helt hva man skal si. For eksempel denne gangen. Vi gikk gjennom skrålende hilsende og plystrende mennesker i parken, på vei til middag da Kaja merker at noen drar i håret hennes. ”Hun jenta tok tak i håret mitt”, sa hun, og det var rart. Like etter kom hun jenta løpende etter oss. ”EY! EY!”. Vi snur oss og hun tar oss igjen. ”Ey, we just wanna get to know y’all”, sa hun. ”Eh.. Get to know us?” sa vi. “Yeah, how your name?” sa hun. “Eh, Kristine”, sa jeg. ”Eh.. Kaja”, sa Kaja. Og sånn gikk det til at Shakira og Diane trodde vi var deres bestevenner og ble kjempeglad hver gang de så oss, inviterte oss på basseng- og dansekveld, fant ut hvor vi bodde og dukka opp på hotellrommet mitt, ville besøke Kaja når hun var syk, kjøpte kjærlighet på pinne og karameller til oss og advarte oss mot alle fremmede som sa de ville bli vennene våre, for så å stikke av med pengene våre.

Bluefields. Vi hadde litt mageproblemer da vetdu. Kaja var begynt å bli bedre og våget seg ut døra for å gå til Joyce og spise lunsj. Jeg ville ikke ha mat, ikke en gang at hun skulle ta med til hotellrommet. Da hun kom tilbake hadde hun en stor bolle kyllingsuppe med seg. På veien hadde hun møtt på Janet, Dr. Gerrardo og Dr. Fransisco fra AMC- kontoret som fulgte henne opp til Joyce for å få henne til å lage kyllingsuppe (det skal vist hjelpe mot alt). Det hadde Joyce allerede gjort (det skal jo hjelpe mot alt), og insisterte på at jeg også skulle ha en porsjon. Så jeg spiste kyllingsuppa mi, og det smakte NAM. Kyllingsuppe hjelper. Mot alt.

Bluefields. Vi sa hadet til de femten jentene på Projecto Luvianka. De hadde lagd kort til oss.
Cristina es muy bonito y muy amis toba amoro. Su presioso la mas velta de Bluefield. Sus ojos son muy bonito y sus lara muy bonito tambien. De dansa førr oss. De sang førr oss. De klemmte oss. De kyssa oss. Jeg kunne ikke gråte. Forferdelig.

Managua. Vi hadde akkurat kommet tilbake fra Bluefields. Dr. Fransisco kom bort til oss på AMC- kontoret. Han sa noe på spansk. Jeg forstod ikke. ”Bien?” (bra?) sa han da. Jeg ble ivrig. ”Si, si, estoy bien” (jeg har det bra) sa jeg. ”Usted?” (og De?). Han lo, men prøvde å holde seg. Han hadde spurt hvordan det gikk med fordøyelsen vår. Kaja får med seg litt mer enn meg enkelte ganger. Jeg skylder på at hun kan fransk.

Virkelig bare et utvalg. Jeg kunne skrevet i flere timer.

Her blir det stille fremover, men vent i spenning til om en måned. Da kommer alle innleggene jeg har skrevet i word i la RAAN.

Hasta la vista!

Synne 23 år!

Synne har bursdag. Synne er den beste. Jeg savner Synne! Mye. Jeg skal hoppe på Synne når jeg kommer til Norge. Og så skal vi ta en dans, eller fire. Jeg vil feire Synne sammen med Synne.
Synne fortjener en fin dag.
GRATULERER med dagen søta!

Tre sekunders lykke

Surfing ser tøft ut.
Surfing er tøft.
Surfing er vanskelig.

"Surfing er for alle".
Surfing gjør at man føler seg kul.
Surfing er sykt.

Sufring gir blåmerker.
Surfing gir skrubbsår.
Surfing gir vann i nesa.

Surfing gir brun hud.
Surfing gir stygt hår.
Surfing bør prøves.

Ready? Ready? Go paddle, go paddle, GO PADLLE! UP, UP, UP, UP! Yeah girl! You're surfing!

Tre sekunders lykkerus. Hurra!

Utsnitt fra et pikerom

Takk til Hostal Doña Vera, Bluefields – mitt hjem i nesten en måned.

Dusj.

Utsikt fra dusj.

Kjole.

Paraply.

Gardin.

Rot.

Hverdagslykke i Nicaragua

Dette er det som gjør meg glad i Bluefields

-Når jeg slår på dataen og ser Tobias sine fine tegninger som bakgrunn
-Jerry, John og Shawn i første klasse på Dinamarka Escuela
-Å være der for de 15 jentene på Projecta Luvianka
-Barn som løper etter meg og vil bli tatt bilde av
-Å finne en butikk som har ansiktsrens, mascara og frisørsjampo!
-Frokost, lunsj og middag hos Joyce. OÆÆ så godt!
-Mail fra Synne
-Rene føtter
-Hvite skyer
-Kreol i ørene
-Når det er vann i dusjen
-Folk som hilser på gata uten å smatte, plystre eller smaske
-Karneval
-Hotell- dama som gjør alt hun kan for at vi skal forstå
-Internett
-Når mamma og pappa ringer
-Melding fra KappAhl, Specsavers og Lånekassen
-Å levere en oppgave
-Musikk. "Loud means happy".
-Santo santo santo.
-"Chelita" og "Chinita". Jeg må bare le.

Verden sett gjennom et kamera for John, Jerry og Shawn på Dinamarka Escuela.

Lærdom

Taco på pose.

Vann på pose

Man lærer noe nytt hver dag. Så sant så sant er det. Dette er noe av det jeg har lært i Nicaragua så langt:

- Mandel er en frukt. Den er grønn og rosaaktig og spises på samme måte som de fleste andre frukter. Inni steinen ligger det vi så dumt kaller mandel. ’
-Tinki Dawan betyr Takk Gud på miskito.
-Li betyr vann på miskito
-Kreol er tøft.
-Nicaragua har seks forskjellige folkegrupper: Mestizo, Miskitu, Rama, Garifuna, Kreol og Sumu
-At det er en dårlig idé å legge ei tom rosineske i senga. 346 maur fikk seg et fint måltid der jeg skulle sove.
- Det finnes mange forskjellige typer kokosnøtt. Den brune som selges i Norge er den tørre. Her har de mest gule og grønne, og det er de som har kokosvann og mykt kjøtt. De grønne har mykest, nesten som gelé. Kokosvann er blankt og smaker litt syrlig. Kokosmelk finnes ikke i kokosnøtter men presses ut av kokoskjøttet fra den tørre kokosnøtta. Kokosnøtt er godt. Det smaker ikke pose- kokos.
- Jeg er hvit.

- Poser kan brukes til mer enn man tror.
- Når jeg er ute i sola må jeg smøre meg med krem. Beskjed fra en gutt på 12 år som har hørt om sånne som meg før.
- Man kan bade i vulkaner.
- En sang: Abre mis ojos o Cristo. Abre mis ojos Señor. Yo quiero verte. Yo quiero verte. Y contemplar Tu Majestad. Y el resplandor de Tu Gloria. Derrama Tu amor y poder. Cuanda cantamos Santo Santo. Santo Santo Santo. Santo Santo Santo. Santo Santo Santo. Yo quiero verte.
- At jeg ser ut som om jeg har mye tysk blod i meg.
- Lake Nicaragua har 365 øyer. En for hver dag i året. Pris: rundt en - to millioner kroner alt etter størrelsen.
- Det finnes superlim som faktisk er SUPERlim.
- Det finnes både miniskjørt og tubetopper i Nicaragua, i kontrast til min noe mer anstendige bagasje.
- En dollar er tjue cordoba, og sånn rundt seks kroner, som vil si at ei krone er rundt tre til fire cordoba.
- Det er nesten umulig å få til en diskusjon i en Nicaraguansk barneskoleklasse. De sier det de tror du vil høre.
- Man kan bli glad i ei vifte. Veldig glad i.
- Det trengs tre baljer med vann for å skylle ned i do når man har tissa.
- Når man har blitt brun vises ikke myggstikk.
- Byebye er både hei og ha det på kreol.
- Norske skoler er i veldig god stand.
- Det føles bedre å fryse om natta enn å svette om natta.
- Jo mer sukker desto bedre.
- Små maur biter, store maur er snille.
- Jeg er allergisk mot noe, i tillegg til gluten.

Little miss PLACE 2009

Vi hadde feira sjuårsdagen til barneskolen Pearl Lagoons Academy of Exeence (PLACE) hele dagen, med parade, ballonger, mat, brus og morsomheter. Vi visste at vi ikke kom til å like siste del av feiringa like godt. Miss PLACE 2009 skulle kåres blant elevene på skolen. Men vi gikk dit med godt mot. Folk hadde jo sagt til oss at dette burde vi få med oss. Salen var full av folk. Radene med plaststoler var så tette at man måtte sitte med beina litt på skrå og ennå var det folk som stod bakerst i salen og utenfor for å få med seg showet.

Musikken begynte og folk snudde seg mot utgangsdøra. Miss PLACE 2008 så akkurat ut som det misser pleier å se ut der hun kom spradende inn i salen. Lang satengkjole, skinnende krøller, perfekt gange, tiara og …bånd og et stort, om ikke fullt så ekte, smil om munnen. Men denne missen gikk i sjette klasse, det var forskjellen. Jeg og Kaja så på hverandre. Vi sa ikke så mye, men vi tenkte det samme: Går det an!?

Det var da vi ikke visste at det skulle bli verre. Det skulle bli så ille at jeg ville gråte, og at vi endte med å gå ut av salen og nesten rope til hverandre i frustrasjon. Hva er galt med disse folkene? Hvorfor er det ingen andre som reagerer? Er det ingen som ser at noe er galt? Hvorfor vil folk se på dette?

Det begynte med at kandidatene kom inn, en etter en, i flotte kjoler av tyll og sateng, perleøredobber, rosebroderier og det hele. Å ha hørt om missekonkurranser for barn er noe ganske annet enn å se det selv. Det var noe med gangen deres, med måten de så ut mot publikum, måten de vinka på, måten de snakka i mikrofonen, måten de stilte seg opp på. Det var så innøvd, så uekte, så feil, så voksent.

Jeg venta spent på sportsdelen av konkurransen, så jeg skulle slippe å se på de stakkars prinsessene mer. Jeg tok så sannelig feil. Der kom de inn, med rumpekorte tennisskjørt, trange baseballshortser, bare mager og missegangen sin. Ut med rumpa, late-slå et slag med kølla, eller rackerten sprade rundt på scenen og stille seg opp bakerst med missesmilet på plass. Jeg ble kvalm. Det neste blir vel badetøy, halvflirte jeg til Kaja. Det ble det.

Badetøy! Bikini, stråhatt, smykker, solbriller og stiletthæler. Jentene var fra 8 – 12 år gamle. Noen hadde omslagskjørt, men det strippa de av seg til stor jubel fra mødre, brødre og besteforeldre i salen. Det samme skjedde da de små missene skulle vise fram talentet sitt. Alle hadde valgt dans, men det var ikke akkurat jenka eller swing for å si det sånn. Jeg kjenner ingen på min egen alder som kunne danset så utfordrende på en scene, og heller ikke på et dansegulv. Dette var jenter som ikke en gang har fått pupper. Og jo mer de spilte på sex i dansen, jo mer jubla Pearl Lagoons befolkning, foreldre, tanter og onkler, besteforeldre, søsken, venner, alle.

Det var da jeg spurte Kaja om vi ikke kunne gå ut. Nå.

Hvordan kan voksne mennesker oppmuntre barna sine til å vise fram kroppen sin på en scene? Jeg kan akseptere at vi har forskjellig kultur, men akkurat det klarer jeg ikke å forstå. Jeg blir så sint. Jeg blir så lei meg. Jeg vil gjøre noe. Vi fikk ut mye frustrasjon der utenfor forsamlingshuset. Men vi sa det ikke til noen. Alle var i ekstase over den flotte konkurransen. Alle unntatt vi, og jeg angrer så på at jeg ikke sa ifra. Jeg kan så klart ikke få slutt på denne konkurransen, men jeg hvis ingen sier noe vil alt fortsette som før. Alltid.

“The woman cook for the man”

Jeg og Kaja underviser på Pearl Lagoons Aacadamy of Exelence, en privat barneskole i Pearl Lagoon. Vi lærer barna om Gender – menneskeskapte kjønnsroller. Vi gir dem en lapp hver og ber dem om å skrive tre ting om menn og tre om kvinner.

Her er det de har svart:

-The man is strong. The man can dile a home. The man is hevi.
-A man should work. A man is strong. Som men poight.
-The men like work. Some men work in the hous. Men work on farm and plan fruit and others tins.
- Men. He should be gentle to his wife. He should be on time to work and be hones to his wife and childrens.
-Men: 1. The are very strong. 2. Men love to work for main there baby. 3. Men love to smok.
-Mens. 1. Work hard for there kids. 2. Do not have too much women. 3. Never have sex in front of ther kids.
-Men can work they are very strong. Some mens likes women and som men can help ther wife like cleaning the yard full the water and other tings.
-Men. A men shod work for his women so shi cand givihim hi threedineor evry day. And men shod work for monny to feids day shaid and hi most taker of his shildren and women.
-Men = Men are stronge. Men = Men is very lovely. Men = Men can do every things.
-Men. 1. Men should full water. 2. Men should work to take care of the baby. 3. Men Should clean the yard.
-For men: Men are the head of the family. Men work very hard. Men always go fishing for us to eat.
-Male. Strong. Work. Full water.
-Mene. Shod not bit women. Male shod not bi with three or for women onle one women. Men go on fish for fide der chilren hard.
-Mens. Men like to eat. They like to work. And they like to drink beer.
-Men. Man are strong. Man work hard so that they can tae care of their family. Man should mine your women and child so that know one should heart them.
-The men can bill a hous. And the men is stronge.

-The woman can plaue. The woman can run. The woman is happy.
-Women can take care of children. 2. Some women are not strong. 3. Women are nice.
-The wumen cook food for their children. Wumen go shap. Wumen stat home and work.
-Women. She shoude be pasent wen her hosbant come sun inof.
-Women: 1. Women love to coneces. 2. Women love to work lik men too. 3. Women love baby.
-Womens. 1. Like to whas. 2. Should never have too much kids. 3. Have more disipline for there kids.
-Women can handle children, some women is beautiful some is ogly women can work.
-Women. The women shod give the men what hi nieds and the women mosingt bits up her should and send hi are she to school.
-Women= The women are pretty. Women= The women are smart. Women=And also the women are very nice.
-The women should cook the food. 2. The women should nurse the baby. 3. And the women should wash the dishes.
-Wash. Cocs. Hellp chilren stody to can to school.
-The woman cook for the man. The woman wash they clos. Main the baby.
-Women whore and whash clos and coco the food for the chilren.
-Womans. Woman like to feel pretty. They like to go shopping. They ake good care of they children.
-Women. Women clean the room. Women work for money. Women krray.
-Women. Women like to cook, They like to go shoping. And they like to go to church.
-Women. Women clean the house. Look a job. Wash the clothes.
-Women. Women should take care of their child. Women should wash their child and man clothes. Women should give their child milk so that they can develop strong.
-Women. Women should trie to look a work to mone they children and take care of they body.
-The women love to be beautiful. The women love to work at home. The women love their children and both their children.

Jeg har lært mye om kulturen. Jeg har lært mye om familier. Jeg har lært mye om barn. Jeg har lært mye om kreol. Jeg har lært mye om kjønnsroller. Jeg har lært mye om å beregne tid. Jeg har lært mye om lærere. Jeg har lært mye om undervisning. Jeg har lært mye om nicaraguansk skole. Jeg har lært mye om gender. Jeg har lært mye om håndskrift. Jeg har lært litt om meg selv. Jeg har lært mye om menn og kvinner. Jeg har lært mye om vold.

Det finnes tre land i verden: Nicaragua, USA og Kina

“Hey beautiful white girl.” sier mennene, enten 15 eller 87 år, og smiler og snur seg. “Look, gringos!” sier barna. Og peker. Og drar mammaen sin i skjorta.

Bluefields er multietnisk, sier man. Det samme er Pearl Lagoon. Østkysten av Nicaragua er en god gammeldags salad bowl, med seks forskjellige etnisiteter, blant annet kreoler, som stammer fra de afrikanske slavene, miskitoer, som er urbefolkning eller indianere om du vil, og mestisoer, som blant annet stammer fra spanjolene. Jeg har aldri før tenkt over at rase er tabu i Norge, før jeg kom hit, og oppdaget hvor ikke-tabu det er her.

En gringo er en amerikaner. Og fordi vi er annerledes er vi gringos. Eller egentlig gringas, siden vi er jenter. Ordet kommer fra en av krigene USA har blandet seg inn i her nede, der amerikanske soldater naturlig nok var kledd i grønt. Nicaraguanerne ville at soldatene skulle ut av landet og sa ”green - go!” Dermed: gringo.

Kristine og Kaja går rundt i Pearl Lagoon når de ikke har annet å finne på. Det hender. De lukker porten til gjestehuset, og de fem – seks mennene på veien utenfor ser på dem, så litt på hverandre, smiler og ser på dem igjen.
– Hello, sier mennene.
– Hello, nikker Kaja og Kristine og går bortover veien. Mennene plystrer.
– Ey white girl, roper de.
– I love you white girl!
Ei lita jente holder mamma i hånda, og stopper opp når Kaja og Kristine kommer forbi.
– One china-girl and one white girl!, sier hun måpende til mamma.
Kristine og Kaja går på butikken.
– Ey! You are from Amerika, and you are from china, je?, sier mannen på trappa.
– No, we’re both from Norw… prøver Kristine, mens de går inn i butikken. Trappemannen er over hodet ikke interessert i å høre etter.
– You are pretty girls, I love china girl, roper han etter dem.

Jeg har lært at jeg er hvit. Jeg har aldri hørt det flere ganger per dag, eller av både barn, unggutter og voksne damer langs samme gate. I Managua var jeg en chele, eller chelita, som betyr pale- skinned – lyshuda. Her er jeg beautiful white girl. Godt å vite.

- For nicaraguanere finnes det tre land i verden. Nicaragua, USA og Kina.
Sitert: Kaja Helgesen.

Do y’all wanna sit’n drink som wata?

2. oktober 2009

Jeg elsker kreol. Jeg elsker kulturmiks. Jeg elsker Afrika midt i Nicaragua. Jeg elsker reggae (her). Jeg elsker farger. Jeg elsker afro-hår. Jeg elsker ikke å bli glodd på, men barna får lov. Da smiler jeg til dem, og de smiler tilbake. Jeg elsker Bluefields. Jeg elsker Pearl Laagoon. Jeg elsker Østkysten.

Å komme til Østkysten av Nicaragua var ikke som å komme til et nytt land. Men det var litt sånn likevel. Det var slutt på å kysse på kinnet, slutt på sol hele tida, slutt på spansk hele tida, slutt på å ikke bli forstått, slutt på å ikke se havet, slutt på storby, slutt på mye av det som til nå hadde vært Nicaragua. Men det var begynnelsen på mitt liv i Bluefields og Pearl Lagoon. Det skal vare i seks uker. Og det blir bra.

Bluefields er ikke pent. Husene er strødd litt her og litt der, vedlikehold er litt så som så, veiene er humpetidump og alt er litt på skakka. Men det er koselig! Jeg liker det.

Og om Bluefields er koselig er Pearl Lagoon fantastisk. En liten landsby nede ved vannet, palmer, små gule, grønne, lilla, røde, rosa eller oransje hus, uthula trestammebåter med seil, to butikker (uten selvbetjening), firkanta minipolitistasjon, ballspill i gatene, gjestehus hos gammelt ektepar, hvert vårt rom, kalddusj i bakgården og mat fra havet.

Kreol er fint. Det er artig å høre på. Jeg må smile av og til, når jeg hører noen prate. ”Ey! How your name girl?” ”Wha’ happn?” ”How your mornin?” Jeg kan leve med det.