KRISTINE RUNDTOMKRING

Stranda: Sanda. Lufta. Havet. Bølgene.

2010-10-16T05:56:00.000-07:00

Det er noe med den. Stranda.

Den roper på meg. Ofte.

Jeg går dit. Så ofte jeg kan.

Den er bare fem minutter unna. Jeg kan ikke motstå fristelsen:

bølgene, lyden som suser og dundrer, lukta av salt og tang og friskt, fuglene, vinden.

Jeg går langs den, jeg sitter på den. Ser på havet ser på folk, ser på fugler, ser på sanda.

Jeg hopper i vannet. Bølgene drar meg ut, under, ned. De slår meg, drar meg av brettet. Men de dytter meg frem, de leker, er artige. Det svir i auan. Men jeg blir gla.

Livet i Gold Coast

2010-08-29T04:53:00.000-07:00

Surfers Paradise, Gold Coast. Strand og hus.

Nå har jeg vært her - bodd her - levd her i en måned. Eller er det mer? Ukene føles som dager, månedene som uker. Tia kjører raserbil. Jeg er på skola, men så er jeg hjemme og så er det helg! Jeg har fire dager helg. Det er fint.

Gold Coast er en lang by. Ikke særlig pen, ikke særlig sjarmerende, men fin likevel på en måte. Stranda er lang og husene er høye. Det er mer enn vi har i Norge. Sola er varm også. I hvert fall skal den bli det - SNART. Visst skal våren komme! Sola er i hvert fall sterk. Derfor bruker alle hatt, alle er påkledd på stranda og solfaktor 30. Aldri under 30.

Men om kvelden, da kaster de hatten, trekker på seg truseskjørtet og utrigninga si og sprader rundt i sko som ikke er ment for stranda, eller for noe annet. De trykker på enda et par lag med sminke og enda ei rad med løsvipper. Så går de ut i natta - til de blinkende skiltene, steder med navn Sin City, Cocktails and Dreams og Vegas in Paradise. Du tror kanskje jeg syns Gold Coast er tacky? Harry? Ustilig? Ja, det syns jeg. Dette er Australais Syden. Grand Canaria. På alle måter.

Men jeg fokuserer på resten jeg. Tia går jo ikke fort her for ingenting!

Dette er hvorfor tia går fort:

- Universitet i Australia «ække no tull»! De har bestemt seg for at eksamensperiode hele semesteret er den beste løsninga.
- Helga kommer hele tia på grunn av skoleuke fra mandag til onsdag.
- Alle vet at helga alltid går fortest.
- Det blir mørkt klokka halv seks.
- Når jeg kan sover jeg gjerne litt lenge, helst helt til klokka 10.
- Jeg er lite effektiv. Jeg tenker på om jeg kan skylde på «no worries» og alt det der. Jeg gjør det.
- Jeg har det gøy - usedvanlig mye også!
- Det finnes 1000 (minst) steder å reise til, noe jeg helst vil gjøre.
- Det finnes 10.000 (minst) steder å lese om 1000 steder å reise, noe jeg gjør.

Jeg har ennå ikke surfa, ennå ikke svømt i havet, ennå ikke vært i Brisbane eller Sydney eller Melbourne, ennå ikke couchsurfa, ennå ikke snorkla, ennå ikke sett en kenguru eller en koalabjørn, ennå ikke sett en slange eller edderkopp. (Jeg håper det heter ennå og ikke enda, da har jeg bæsja på leggen mer enn en gang - for å si det sånn!)

Jeg har mye å glede meg til.

HURRA!

Australia. Australien. Down Under.

2010-07-23T01:18:00.000-07:00

Månen er rett opp på himmelen. Du er hvemsomhelsts «darl» eller «love». Alle ser ut som om de spiller i Home and Away. Det blir mørkt klokka halv seks. Du må se til høyre før du krysser veien. Husleia betales hver uke. Alle vet hva Gluten Free betyr. Sola står opp i vest og går ned i øst. Du kan dusje maks fire minutter. Det er vinter om sommeren og vinteren er sommer. Det er hai i elva. Vin er billigere enn vann. Internett er dyrt. Thanks mate!

Jeg bor i Australia. Her har jeg slått meg ned. Det er egentlig ganske OK. Jeg bor i en toroms med Synne fra Valdres og Lisa fra Köln. Vi har to bad, to sofaer, kjøkkenbord for seks, basseng og balkong med river view. Alt dette og mer for 2860 NOK i måneden. Som sagt, ganske OK.

Jeg har bodd i Australia i sju dager. Ei uke. Fredag til fredag. Dette har jeg gjort:

Bodd på hostell
Fått en ny venn, eller fem
Reist en time med buss for å kjøpe mobilt bredbånd
Vært på boligjakt
Flyttet inn i Penensular Drive
Gått til stranda en, to, tre, fire ganger
Fått nytt nummer: 0410 ...
Fått australsk bankkonto
Kjøpt glutenfritt
Tatt buss nummer 707 og 709
Snakket engelsk (og nongelsk)

Dette har jeg ikke gjort:

Badet
Surfet
Solt meg
Studert

I nær framtid kommer det mer om dette. Følg med!

Støvtørking

2010-07-14T02:32:00.000-07:00

Jeg reiser igjen. Det blir en heidundrende tur. 29 timer og 55 minutter. 10 timer frem i tid. Målet er Gold Coast, Queensland, Australia. Synne er min reisemedsammensvorne og hipp hipp HURRA for at det er henne. Vi skal studere, surfe, bli brun, oppdage, flire. Vi skal nok flire mye. Det blir bra.

Slike ting som man glemmer

2009-12-20T13:42:00.000-08:00

Jeg er tilbake i Norge. Hjemme.
Kjent? Rart? Avslappende? Stress? Vanlig? Bra? Artig?

Stikkende kulde møtte meg på europeisk jord. London Heathrow, null grader. Det var kaldere i Norge. Heldigvis hadde jeg to cardicaner å smyge over singleten. Kaja lånte meg et Kenya-skjerf.

Obama og jula på Oslo S.

I Norge hadde alle jakker og sko. Alle sprang rundt med poser i handa og mobil i den andre. Obama møtte meg på Oslo S, sammen med jula. Like etter kom Synne og Aina og så ble det velkomstkalas med synnebaka brød, taco, sjokolade og vin, i den rekkefølgen. Fantastisk.

Brød er en av tingene med Norge det er lett å skjønne seg på.

Synne og Aina beviste at skjørtemoten hadde endra seg siden sist, og vampyrer er visst en stor snakkis i hjemlandet om dagen. Slike rarieteter man går glipp av, altså.

Ellers hender det ofte at hodet mitt er igjen i Nicaragua.
- Når jeg er på et fremmed do og ser etter søpla, hvor jeg har tenkt å kaste dopapiret.
- Når jeg er på juleavslutning på barneskolen og tenker at alle ungene vil komme løpende for at jeg skal ta bilde av dem.
- Når jeg innser at jeg kan bruke BH'en mer enn to dager - fortsatt like tørr og fin.
- Når jeg snakker med gamle venner og samtalen dreier seg om sølvbestikk og hvem som har hvilken kjole - brukte jeg å synes dette var spennende?
- Når jeg går ute og ingen roper og plystrer.
- Når jeg syns det er deilig å dusje. Det er varmt vann(!).

Mest av alt er det bra å være i Norge. Det er deilig å bli forstått hvor enn jeg er og spise mat jeg har lyst på. Det er artig å høre sladder og prate om uvesentlige ting med venner jeg ikke har sett på en lang månedsrekke. Det er godt å sove. Det er hyggelig at det er kaldt og mørkt ute. Det er enda hyggeligere at det er varmt og lyst inne. Jeg trives.

Nå gleder jeg meg til å feire jul og så til å bo på Sunnmøre sammen med 14 unge norske, to unge tanzanianere, fire unge kenyanere, to unge madagassere, to unge armenere og to unge nicaraguanere, fra og med januar. Det blir kos. Vi er unge og lovende, som det heter!

God jul!

Slik blir Kristine Lindebøs døgn i Norge

2009-12-10T07:10:00.000-08:00

Kristine Lindebø vil være i Norge i 24 timer. Det er ventet store folkemengder i Oslos gater. Her kan du følge henne det hektiske døgnet.

Fredag 11. desember 09

16.15 - Lindebøs fly lander på Gardermoen
17.00 - Lindebø tar flytoget til Oslo sentrum. Det er ventet at hun er der 25 min senere.
17.40 - Buss eller trikk til Vika, der Lindebø skal tilbringe ettermiddagen og natta hos ei venninne.

Lørdag 12. desember 09

11.00 - Lindebø forlater ukjent adresse i Vika.
12.00 - Hun ankommer DFDS sin terminal, der hun vil legge fra seg bagasje.
12.30 - Lindebø spaserer til Operaen, der hun vil delta på klimaaksjonen. TV og aviser vil være tilstede.

15.00 - Innsjekking på DFDS starter. Det er ventet at Lindebø vil ankomme litt senere.

17.00 - Skipet forlater Oslo havn.

Norge venter

2009-12-05T21:09:00.000-08:00

Foto: Ole Øystein Lindebø (pappa)

Det er fem dager til. Jeg hopper av spenning. Og prøver å forberede meg på hjemkomstkultursjokket alle snakker om. Dette har jeg tenkt blir rart (og kanskje fint) når jeg kommer til Norge:

- Å dusje barføttes
- Å gå med jakke
- Å fryse
- Dyne
- Dongeribukse
- Sko på føttene
- Å ha på votter
- Norske stemmer
- Å spise brød
- At ting koster mer enn ti kroner
- Norske penger
- Å ikke være svett om natta
- Å dusje i varmt vann
- Å ha mer enn fire skjørt, ei bukse, en shorts, en tights, to kjoler og sju topper å kle på meg
- At ingen hilser på gata
- Mørket
- Å handle mat
- Snø
- Matt hud
- Å måtte møte presis
- Bleike folk
- Blonde folk
- Å vite hva som skjer
- Ha håret løst
- At menn ikke roper etter meg
- Å være en i mengden
- Skjerf
- Å bestemme selv hva jeg vil spise
- Å la mat ligge åpnet – da kommer det jo maur!

Dette er det jeg har lært i Sasha:

2009-11-30T11:29:00.000-08:00

Dette er det jeg har lært i Sasha:

- Å ikke legge vekk hodelykta. Det blir mørkt halv seks, og strømmen slås av klokka ti – hver kveld.
- Å spraye meg. Her puster vi i mygg.
- Å gå på do i mørket med godt selskap av kakerlakker, minifrosker og enorme edderkopper.
- Å vaske klær med skrubb og børste og såpevann, på nicamåten, med to vasker og sementvaskebrett (gir fine klær)
- Myggspray funker dårlig for å få en edderkopp fra dørkarmen og ut av rommet. Da løper den under senga di, og kan kravle på deg når som helst.
- Misquito og samisk – samme tingen.
- Spansk hiphop trenger ikke å være så verst.
- I dag kan være i morgen, eller kanskje i overmorgen, eller aldri.
- Begravelse er en god grunn til å ha av strømmen hele dagen.
- Nicaraguanere kan lite om verden. Vår tolk Freddy bekreftet mistanken: ”Kenya is in Asia, right?”(etter at vi fortalte om forkurset i Kenya), ”Oh, so England is islands!”(når jeg viste fram Europakartet), ”Australia, is it far from Europe?(Freddy har vært tolk før, for en australier), ”What language they speak in Australia?”.
- To timer er lengre enn to timer. Alltid.
- På spørsmål om når, er svaret alltid i dag eller i morgen, eller neste uke. Det nytter ikke med ”..men når i dag?”
- Hvis man ikke vet svaret dikter man det opp. For å glede den som spør og redde seg selv, eller noe.
- Hvorfor, er et lite brukt ord. Sånn er det bare, alltid.
- Marnin’ er god morn på misquito
- Å lage Gallo Pinto. Man gjør så her: Kok 250 g bønner i en time. Tilsett 1 kg ris i vannet og kok i ca 20 min. Eventuelt, i tillegg: Varm olje i panna. Tilsett løk og Gallo Pinto. Stek ei lita stund. Ferdig!
- Gallo Pinto betyr ”Farget som hanen” eller noe sånn.
- Det finnes nicaraguanere som ikke kan et ord på spansk.
- Det er alltid kokossesong, året rundt.

TiD

2009-11-30T11:21:00.000-08:00

Har vi egentlig tid? Eller får vi tid? Hvorfor har vi dårlig tid?

Her i Sasha, Nicaragua har man i hvert fall ikke dårlig tid. Man har med andre ord mye tid. Nok tid.

Her har de tid til å bruke to dager av arbeidsuka på en spontan overnattingstur til byen (fire timer unna) uten å gjøre annet enn å kjøre rundt, spise på fin restaurant, handle og sove på hotell. De har tid til å spille gitar på kontoret og sitte ute og prate så mye de vil. De har tid til å gå hjem tidlig. Eller sent. De har tid til en dag fri, eller tre. Tid til å la to frivillige sitte og gjøre ingenting 70 prosent av tida. Her har de tid til å bruke en hel arbeidsdag på å forminske og tegne et par kart for hånd – og på øyemål, og gjøre det samme dagen etter. De har tid til å vente, til å være så ueffektive som mulig, til å prate bort tida, til å utsette det til i morgen (fem dager på rad).

Det høres kanskje fint ut. Det er det sikkert, for dem. Jeg får lyst til å rope. Høyt. Og kanskje riste litt i folk. Jeg går en tur i stedet. Og flirer for meg selv. Jeg har lært meg å telle til 10.

Der internett er et fremmedord og telefon en fremtidsdroem

2009-11-20T14:11:00.000-08:00

Vi våkna tel detta i Dos Bocas. Sykt sulten. Litt troett. Sykt fint.

19. november 2009

Sasha er en opplevelse for sjela. I Sasha skjønner vi ikke så mye. I Sasha ler vi ofte. Sasha er utfordringa vi har venta på. Det er fint (noen ganger ikke). I Sasha får vi overraskelser. Hurra!

Vi er i Sasha i Nord- Nicaragua. I Sasha bor det noen tusen mennesker langs en grusvei. Nærmeste tettbebygde sted er Rosita, tre timer unna, nærmeste fjelltopp med telefondekning er to timer unna. Radio (og bil og sykkel og hest) er eneste kommunikasjonsmidler.

Jeg sitter på kontoret til AMC. Her jobber vi, dusjer vi og sover vi. I dag er som de fleste andre dager – vi aner ikke hva som skal skje. Så her sitter jeg og hører på latino- rap jeg har fått hos Josué. Det er egentlig ganske koselig. Sola skinner og vi har god tid. Josué har vært den beste støtte og flirekompis vi kunne tenke oss her i Sasha, men i dag reiste han tilbake til Managua. Det vil si, hvis flyet vil ta han med. Her i Nord- Nicaragua kan man aldri vite. Ikke om noe. Josué er CFC-er som oss, og skal til Norge i januar. Vi har forberedt han på at i Norge får man beskjeder, har planer og program og faste tider. Kanskje er det mulig å forberede en nicaraguaner på det, kanskje ikke. Selv om vi hadde forberedt oss på det motsatte før vi kom til Nicaragua, blir vi stadig satt ut. Det er vanskelig å la være.

Første dag i Sasha brukte vi på å vente. Vi venta i fem timer. Så fylte vi ut et skjema. Andre dag dro vi oppover Rio Kukalaya (Kukalayaelva) for å levere mat, klær og medisiner til ofrene etter Ida (orkanen). Og det som startet som en dagstur med kamera, vannflaske og litt snacks i veska, ble til en overnattingstur med kamera, vannflaske og tomt for snacks i veska. Vi fikk låne hengekøyer og sov i stua i det eneste huset som stod igjen i Dos Bocas, en pitteliten landsby ved Kukalayaelva. Det var ikke mye igjen. Innbyggerne hadde bygd små skur der husene deres hadde stått, og flommen hadde tatt både avlinger og dyr fra dem. Midt blant skurene stod kirka – et tak av presenning (from the American People).

Vi spiste riskjeks og m&m’s til kvelds og hoppa i hengekøya halv ni. Stod opp klokka fem neste dag(med sola og hanene). Det var vakkert. Morgentåke, soloppgang, kyr, katter, griser, sauer, hunder, kalkuner, høns, kyllinger, søte barn. Vann til frokost (det var en larve i bønnene jeg fikk). Vi ble enige om å ta med mer mat, deodorant, tannbørste, våtservietter og ny truse neste dagstur.

Neste dagstur var til Puerto Kabesa – bare to og en halv times kjøretur unna (fikk vi høre). Vi skulle til sivilisasjonen, telefondekning og internett, se skilpadder og stranda og byen. Etter fire timer på kulekjøringsvei stoppa vi forskjellige steder i byen, der vi ble bedt om å vente i bilen mens de andre gikk inn for å skravle med kjente eller ut for å prate i telefonen. Det ble så sent at de bestemte seg for at vi skulle overnatte. Vi hadde ikke med mat, ikke deodorant eller våtservietter, ikke tannbørst og ikke ny truse. Vi hadde ikke lært. Men Puerto Kabesa hadde supermarked. Og AMC hadde (tydeligvis) nok penger til å ta oss inn på hotell, der jeg og Kaja bodde på det største hotellrommet jeg har sett, hadde varmt vann i dusjen og hver si digre dobbeltseng.

Sykdommen kom til oss neste dag, og det passa dårlig når veien er humpete og hei hvor det går – i fire timer. Men for en tur. Vi ble enige om å ta med mat, deodorant, tannbørste, våtservietter og ny truse neste dagstur.

Blikk tilbake

2009-11-12T20:35:00.000-08:00

Vi har vært i Nicaragua i to måneder og en dag. Nå venter den siste måneden – i la RAAN, nord- Nicaragua, med orkanødeleggelser, miskito- indianere, spansk og miskito som eneste språk, med radio som eneste kommunikasjon med omverdenen. La meg dele noen fine, rare, ekle og spennende episoder fra Nicaragua så langt.

Managua. Andre dag på Viva Spanish School. Vi fikk lærer Eliel i for andre dag på rad og prøvde for andre gang på rad å fortelle han at vi skulle være i Nicaragua i tre måneder og trengte å lære ord vi kom til å få bruk for. ”YES”, sa Eliel og tok for andre dag på rad opp de fargesprakende plansjene sine med traktorer og lastebiler og gravemaskiner og dyrene på bondegården og penn og linjal og blyant og det ble litt for mye for meg og Kaja som bare kunne si HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAH resten av timen, og Eliel stakkars, skjønte ikke hva vi lo av. I hvert fall lata han som.

Bluefields. Vi var på nettkafé før middag. Det regna da vi kom ut, og jeg hadde paraply, men ikke Kaja. Vi venta til det bare var litt drypping, og småtrippa bortover gata under min paraply. Dette er en ting vi ikke er flinke på. Det regna ikke bare litt lenger, og Kaja tok sats og sprang fra meg gjennom massasjedusjen. Veiene var elver og føttene gav opp å balansere. Splæsj, splæsj. Vi prøvde å unnskylde for Joyce at vi var seine, men hun sa bare ”why you come in the rain?”, lo godt for seg selv og gav oss en håndduk.

Pearl Lagoon. Vi holdt foredrag om Gender på barneskolen. Vi delte ut lapper. Vi sa de måtte spørre om de trengte hjelp. Ingenting. Vi spurte om noen trengte hjelp. ”Nei.” Vi samlet inn lappene. Noen hadde trengt hjelp. Vi overså det. Vi sa vi ville ha spørsmål og kommentarer. Nei. Vi sa noe. Vi spurte om de var enige? ”Ja!” Om de virkelig var enige? ”Nei!” Hvorfor det? ”Jo, likevel”. Vi lærte at diskusjon og dialog ikke funker så bra blant elever som er vant til å si det læreren vil høre - og bare det.

Bluefields. Noen ganger vet man ikke helt hva man skal si. For eksempel denne gangen. Vi gikk gjennom skrålende hilsende og plystrende mennesker i parken, på vei til middag da Kaja merker at noen drar i håret hennes. ”Hun jenta tok tak i håret mitt”, sa hun, og det var rart. Like etter kom hun jenta løpende etter oss. ”EY! EY!”. Vi snur oss og hun tar oss igjen. ”Ey, we just wanna get to know y’all”, sa hun. ”Eh.. Get to know us?” sa vi. “Yeah, how your name?” sa hun. “Eh, Kristine”, sa jeg. ”Eh.. Kaja”, sa Kaja. Og sånn gikk det til at Shakira og Diane trodde vi var deres bestevenner og ble kjempeglad hver gang de så oss, inviterte oss på basseng- og dansekveld, fant ut hvor vi bodde og dukka opp på hotellrommet mitt, ville besøke Kaja når hun var syk, kjøpte kjærlighet på pinne og karameller til oss og advarte oss mot alle fremmede som sa de ville bli vennene våre, for så å stikke av med pengene våre.

Bluefields. Vi hadde litt mageproblemer da vetdu. Kaja var begynt å bli bedre og våget seg ut døra for å gå til Joyce og spise lunsj. Jeg ville ikke ha mat, ikke en gang at hun skulle ta med til hotellrommet. Da hun kom tilbake hadde hun en stor bolle kyllingsuppe med seg. På veien hadde hun møtt på Janet, Dr. Gerrardo og Dr. Fransisco fra AMC- kontoret som fulgte henne opp til Joyce for å få henne til å lage kyllingsuppe (det skal vist hjelpe mot alt). Det hadde Joyce allerede gjort (det skal jo hjelpe mot alt), og insisterte på at jeg også skulle ha en porsjon. Så jeg spiste kyllingsuppa mi, og det smakte NAM. Kyllingsuppe hjelper. Mot alt.

Bluefields. Vi sa hadet til de femten jentene på Projecto Luvianka. De hadde lagd kort til oss.
Cristina es muy bonito y muy amis toba amoro. Su presioso la mas velta de Bluefield. Sus ojos son muy bonito y sus lara muy bonito tambien. De dansa førr oss. De sang førr oss. De klemmte oss. De kyssa oss. Jeg kunne ikke gråte. Forferdelig.

Managua. Vi hadde akkurat kommet tilbake fra Bluefields. Dr. Fransisco kom bort til oss på AMC- kontoret. Han sa noe på spansk. Jeg forstod ikke. ”Bien?” (bra?) sa han da. Jeg ble ivrig. ”Si, si, estoy bien” (jeg har det bra) sa jeg. ”Usted?” (og De?). Han lo, men prøvde å holde seg. Han hadde spurt hvordan det gikk med fordøyelsen vår. Kaja får med seg litt mer enn meg enkelte ganger. Jeg skylder på at hun kan fransk.

Virkelig bare et utvalg. Jeg kunne skrevet i flere timer.

Her blir det stille fremover, men vent i spenning til om en måned. Da kommer alle innleggene jeg har skrevet i word i la RAAN.

Hasta la vista!

Synne 23 år!

2009-11-11T18:23:00.000-08:00

Synne har bursdag. Synne er den beste. Jeg savner Synne! Mye. Jeg skal hoppe på Synne når jeg kommer til Norge. Og så skal vi ta en dans, eller fire. Jeg vil feire Synne sammen med Synne.
Synne fortjener en fin dag.
GRATULERER med dagen søta!

Tre sekunders lykke

2009-11-11T16:07:00.000-08:00

Surfing ser tøft ut.
Surfing er tøft.
Surfing er vanskelig.

"Surfing er for alle".
Surfing gjør at man føler seg kul.
Surfing er sykt.

Sufring gir blåmerker.
Surfing gir skrubbsår.
Surfing gir vann i nesa.

Surfing gir brun hud.
Surfing gir stygt hår.
Surfing bør prøves.

Ready? Ready? Go paddle, go paddle, GO PADLLE! UP, UP, UP, UP! Yeah girl! You're surfing!

Tre sekunders lykkerus. Hurra!

Utsnitt fra et pikerom

2009-11-04T10:22:00.000-08:00

Takk til Hostal Doña Vera, Bluefields – mitt hjem i nesten en måned.

Dusj.

Utsikt fra dusj.

Kjole.

Paraply.

Gardin.

Rot.

Hverdagslykke i Nicaragua

2009-11-04T10:13:00.000-08:00

Dette er det som gjør meg glad i Bluefields

-Når jeg slår på dataen og ser Tobias sine fine tegninger som bakgrunn
-Jerry, John og Shawn i første klasse på Dinamarka Escuela
-Å være der for de 15 jentene på Projecta Luvianka
-Barn som løper etter meg og vil bli tatt bilde av
-Å finne en butikk som har ansiktsrens, mascara og frisørsjampo!
-Frokost, lunsj og middag hos Joyce. OÆÆ så godt!
-Mail fra Synne
-Rene føtter
-Hvite skyer
-Kreol i ørene
-Når det er vann i dusjen
-Folk som hilser på gata uten å smatte, plystre eller smaske
-Karneval
-Hotell- dama som gjør alt hun kan for at vi skal forstå
-Internett
-Når mamma og pappa ringer
-Melding fra KappAhl, Specsavers og Lånekassen
-Å levere en oppgave
-Musikk. "Loud means happy".
-Santo santo santo.
-"Chelita" og "Chinita". Jeg må bare le.

Verden sett gjennom et kamera for John, Jerry og Shawn på Dinamarka Escuela.

Lærdom

2009-10-23T19:36:00.000-07:00

Taco på pose.

Vann på pose

Man lærer noe nytt hver dag. Så sant så sant er det. Dette er noe av det jeg har lært i Nicaragua så langt:

- Mandel er en frukt. Den er grønn og rosaaktig og spises på samme måte som de fleste andre frukter. Inni steinen ligger det vi så dumt kaller mandel. ’
-Tinki Dawan betyr Takk Gud på miskito.
-Li betyr vann på miskito
-Kreol er tøft.
-Nicaragua har seks forskjellige folkegrupper: Mestizo, Miskitu, Rama, Garifuna, Kreol og Sumu
-At det er en dårlig idé å legge ei tom rosineske i senga. 346 maur fikk seg et fint måltid der jeg skulle sove.
- Det finnes mange forskjellige typer kokosnøtt. Den brune som selges i Norge er den tørre. Her har de mest gule og grønne, og det er de som har kokosvann og mykt kjøtt. De grønne har mykest, nesten som gelé. Kokosvann er blankt og smaker litt syrlig. Kokosmelk finnes ikke i kokosnøtter men presses ut av kokoskjøttet fra den tørre kokosnøtta. Kokosnøtt er godt. Det smaker ikke pose- kokos.
- Jeg er hvit.

- Poser kan brukes til mer enn man tror.
- Når jeg er ute i sola må jeg smøre meg med krem. Beskjed fra en gutt på 12 år som har hørt om sånne som meg før.
- Man kan bade i vulkaner.
- En sang: Abre mis ojos o Cristo. Abre mis ojos Señor. Yo quiero verte. Yo quiero verte. Y contemplar Tu Majestad. Y el resplandor de Tu Gloria. Derrama Tu amor y poder. Cuanda cantamos Santo Santo. Santo Santo Santo. Santo Santo Santo. Santo Santo Santo. Yo quiero verte.
- At jeg ser ut som om jeg har mye tysk blod i meg.
- Lake Nicaragua har 365 øyer. En for hver dag i året. Pris: rundt en - to millioner kroner alt etter størrelsen.
- Det finnes superlim som faktisk er SUPERlim.
- Det finnes både miniskjørt og tubetopper i Nicaragua, i kontrast til min noe mer anstendige bagasje.
- En dollar er tjue cordoba, og sånn rundt seks kroner, som vil si at ei krone er rundt tre til fire cordoba.
- Det er nesten umulig å få til en diskusjon i en Nicaraguansk barneskoleklasse. De sier det de tror du vil høre.
- Man kan bli glad i ei vifte. Veldig glad i.
- Det trengs tre baljer med vann for å skylle ned i do når man har tissa.
- Når man har blitt brun vises ikke myggstikk.
- Byebye er både hei og ha det på kreol.
- Norske skoler er i veldig god stand.
- Det føles bedre å fryse om natta enn å svette om natta.
- Jo mer sukker desto bedre.
- Små maur biter, store maur er snille.
- Jeg er allergisk mot noe, i tillegg til gluten.

Little miss PLACE 2009

2009-10-17T15:59:00.000-07:00

Vi hadde feira sjuårsdagen til barneskolen Pearl Lagoons Academy of Exeence (PLACE) hele dagen, med parade, ballonger, mat, brus og morsomheter. Vi visste at vi ikke kom til å like siste del av feiringa like godt. Miss PLACE 2009 skulle kåres blant elevene på skolen. Men vi gikk dit med godt mot. Folk hadde jo sagt til oss at dette burde vi få med oss. Salen var full av folk. Radene med plaststoler var så tette at man måtte sitte med beina litt på skrå og ennå var det folk som stod bakerst i salen og utenfor for å få med seg showet.

Musikken begynte og folk snudde seg mot utgangsdøra. Miss PLACE 2008 så akkurat ut som det misser pleier å se ut der hun kom spradende inn i salen. Lang satengkjole, skinnende krøller, perfekt gange, tiara og …bånd og et stort, om ikke fullt så ekte, smil om munnen. Men denne missen gikk i sjette klasse, det var forskjellen. Jeg og Kaja så på hverandre. Vi sa ikke så mye, men vi tenkte det samme: Går det an!?

Det var da vi ikke visste at det skulle bli verre. Det skulle bli så ille at jeg ville gråte, og at vi endte med å gå ut av salen og nesten rope til hverandre i frustrasjon. Hva er galt med disse folkene? Hvorfor er det ingen andre som reagerer? Er det ingen som ser at noe er galt? Hvorfor vil folk se på dette?

Det begynte med at kandidatene kom inn, en etter en, i flotte kjoler av tyll og sateng, perleøredobber, rosebroderier og det hele. Å ha hørt om missekonkurranser for barn er noe ganske annet enn å se det selv. Det var noe med gangen deres, med måten de så ut mot publikum, måten de vinka på, måten de snakka i mikrofonen, måten de stilte seg opp på. Det var så innøvd, så uekte, så feil, så voksent.

Jeg venta spent på sportsdelen av konkurransen, så jeg skulle slippe å se på de stakkars prinsessene mer. Jeg tok så sannelig feil. Der kom de inn, med rumpekorte tennisskjørt, trange baseballshortser, bare mager og missegangen sin. Ut med rumpa, late-slå et slag med kølla, eller rackerten sprade rundt på scenen og stille seg opp bakerst med missesmilet på plass. Jeg ble kvalm. Det neste blir vel badetøy, halvflirte jeg til Kaja. Det ble det.

Badetøy! Bikini, stråhatt, smykker, solbriller og stiletthæler. Jentene var fra 8 – 12 år gamle. Noen hadde omslagskjørt, men det strippa de av seg til stor jubel fra mødre, brødre og besteforeldre i salen. Det samme skjedde da de små missene skulle vise fram talentet sitt. Alle hadde valgt dans, men det var ikke akkurat jenka eller swing for å si det sånn. Jeg kjenner ingen på min egen alder som kunne danset så utfordrende på en scene, og heller ikke på et dansegulv. Dette var jenter som ikke en gang har fått pupper. Og jo mer de spilte på sex i dansen, jo mer jubla Pearl Lagoons befolkning, foreldre, tanter og onkler, besteforeldre, søsken, venner, alle.

Det var da jeg spurte Kaja om vi ikke kunne gå ut. Nå.

Hvordan kan voksne mennesker oppmuntre barna sine til å vise fram kroppen sin på en scene? Jeg kan akseptere at vi har forskjellig kultur, men akkurat det klarer jeg ikke å forstå. Jeg blir så sint. Jeg blir så lei meg. Jeg vil gjøre noe. Vi fikk ut mye frustrasjon der utenfor forsamlingshuset. Men vi sa det ikke til noen. Alle var i ekstase over den flotte konkurransen. Alle unntatt vi, og jeg angrer så på at jeg ikke sa ifra. Jeg kan så klart ikke få slutt på denne konkurransen, men jeg hvis ingen sier noe vil alt fortsette som før. Alltid.

“The woman cook for the man”

2009-10-12T12:02:00.000-07:00

Jeg og Kaja underviser på Pearl Lagoons Aacadamy of Exelence, en privat barneskole i Pearl Lagoon. Vi lærer barna om Gender – menneskeskapte kjønnsroller. Vi gir dem en lapp hver og ber dem om å skrive tre ting om menn og tre om kvinner.

Her er det de har svart:

-The man is strong. The man can dile a home. The man is hevi.
-A man should work. A man is strong. Som men poight.
-The men like work. Some men work in the hous. Men work on farm and plan fruit and others tins.
- Men. He should be gentle to his wife. He should be on time to work and be hones to his wife and childrens.
-Men: 1. The are very strong. 2. Men love to work for main there baby. 3. Men love to smok.
-Mens. 1. Work hard for there kids. 2. Do not have too much women. 3. Never have sex in front of ther kids.
-Men can work they are very strong. Some mens likes women and som men can help ther wife like cleaning the yard full the water and other tings.
-Men. A men shod work for his women so shi cand givihim hi threedineor evry day. And men shod work for monny to feids day shaid and hi most taker of his shildren and women.
-Men = Men are stronge. Men = Men is very lovely. Men = Men can do every things.
-Men. 1. Men should full water. 2. Men should work to take care of the baby. 3. Men Should clean the yard.
-For men: Men are the head of the family. Men work very hard. Men always go fishing for us to eat.
-Male. Strong. Work. Full water.
-Mene. Shod not bit women. Male shod not bi with three or for women onle one women. Men go on fish for fide der chilren hard.
-Mens. Men like to eat. They like to work. And they like to drink beer.
-Men. Man are strong. Man work hard so that they can tae care of their family. Man should mine your women and child so that know one should heart them.
-The men can bill a hous. And the men is stronge.

-The woman can plaue. The woman can run. The woman is happy.
-Women can take care of children. 2. Some women are not strong. 3. Women are nice.
-The wumen cook food for their children. Wumen go shap. Wumen stat home and work.
-Women. She shoude be pasent wen her hosbant come sun inof.
-Women: 1. Women love to coneces. 2. Women love to work lik men too. 3. Women love baby.
-Womens. 1. Like to whas. 2. Should never have too much kids. 3. Have more disipline for there kids.
-Women can handle children, some women is beautiful some is ogly women can work.
-Women. The women shod give the men what hi nieds and the women mosingt bits up her should and send hi are she to school.
-Women= The women are pretty. Women= The women are smart. Women=And also the women are very nice.
-The women should cook the food. 2. The women should nurse the baby. 3. And the women should wash the dishes.
-Wash. Cocs. Hellp chilren stody to can to school.
-The woman cook for the man. The woman wash they clos. Main the baby.
-Women whore and whash clos and coco the food for the chilren.
-Womans. Woman like to feel pretty. They like to go shopping. They ake good care of they children.
-Women. Women clean the room. Women work for money. Women krray.
-Women. Women like to cook, They like to go shoping. And they like to go to church.
-Women. Women clean the house. Look a job. Wash the clothes.
-Women. Women should take care of their child. Women should wash their child and man clothes. Women should give their child milk so that they can develop strong.
-Women. Women should trie to look a work to mone they children and take care of they body.
-The women love to be beautiful. The women love to work at home. The women love their children and both their children.

Jeg har lært mye om kulturen. Jeg har lært mye om familier. Jeg har lært mye om barn. Jeg har lært mye om kreol. Jeg har lært mye om kjønnsroller. Jeg har lært mye om å beregne tid. Jeg har lært mye om lærere. Jeg har lært mye om undervisning. Jeg har lært mye om nicaraguansk skole. Jeg har lært mye om gender. Jeg har lært mye om håndskrift. Jeg har lært litt om meg selv. Jeg har lært mye om menn og kvinner. Jeg har lært mye om vold.

Det finnes tre land i verden: Nicaragua, USA og Kina

2009-10-09T13:56:00.000-07:00

“Hey beautiful white girl.” sier mennene, enten 15 eller 87 år, og smiler og snur seg. “Look, gringos!” sier barna. Og peker. Og drar mammaen sin i skjorta.

Bluefields er multietnisk, sier man. Det samme er Pearl Lagoon. Østkysten av Nicaragua er en god gammeldags salad bowl, med seks forskjellige etnisiteter, blant annet kreoler, som stammer fra de afrikanske slavene, miskitoer, som er urbefolkning eller indianere om du vil, og mestisoer, som blant annet stammer fra spanjolene. Jeg har aldri før tenkt over at rase er tabu i Norge, før jeg kom hit, og oppdaget hvor ikke-tabu det er her.

En gringo er en amerikaner. Og fordi vi er annerledes er vi gringos. Eller egentlig gringas, siden vi er jenter. Ordet kommer fra en av krigene USA har blandet seg inn i her nede, der amerikanske soldater naturlig nok var kledd i grønt. Nicaraguanerne ville at soldatene skulle ut av landet og sa ”green - go!” Dermed: gringo.

Kristine og Kaja går rundt i Pearl Lagoon når de ikke har annet å finne på. Det hender. De lukker porten til gjestehuset, og de fem – seks mennene på veien utenfor ser på dem, så litt på hverandre, smiler og ser på dem igjen.
– Hello, sier mennene.
– Hello, nikker Kaja og Kristine og går bortover veien. Mennene plystrer.
– Ey white girl, roper de.
– I love you white girl!
Ei lita jente holder mamma i hånda, og stopper opp når Kaja og Kristine kommer forbi.
– One china-girl and one white girl!, sier hun måpende til mamma.
Kristine og Kaja går på butikken.
– Ey! You are from Amerika, and you are from china, je?, sier mannen på trappa.
– No, we’re both from Norw… prøver Kristine, mens de går inn i butikken. Trappemannen er over hodet ikke interessert i å høre etter.
– You are pretty girls, I love china girl, roper han etter dem.

Jeg har lært at jeg er hvit. Jeg har aldri hørt det flere ganger per dag, eller av både barn, unggutter og voksne damer langs samme gate. I Managua var jeg en chele, eller chelita, som betyr pale- skinned – lyshuda. Her er jeg beautiful white girl. Godt å vite.

- For nicaraguanere finnes det tre land i verden. Nicaragua, USA og Kina.
Sitert: Kaja Helgesen.

Do y’all wanna sit’n drink som wata?

2009-10-05T16:20:00.000-07:00

2. oktober 2009

Jeg elsker kreol. Jeg elsker kulturmiks. Jeg elsker Afrika midt i Nicaragua. Jeg elsker reggae (her). Jeg elsker farger. Jeg elsker afro-hår. Jeg elsker ikke å bli glodd på, men barna får lov. Da smiler jeg til dem, og de smiler tilbake. Jeg elsker Bluefields. Jeg elsker Pearl Laagoon. Jeg elsker Østkysten.

Å komme til Østkysten av Nicaragua var ikke som å komme til et nytt land. Men det var litt sånn likevel. Det var slutt på å kysse på kinnet, slutt på sol hele tida, slutt på spansk hele tida, slutt på å ikke bli forstått, slutt på å ikke se havet, slutt på storby, slutt på mye av det som til nå hadde vært Nicaragua. Men det var begynnelsen på mitt liv i Bluefields og Pearl Lagoon. Det skal vare i seks uker. Og det blir bra.

Bluefields er ikke pent. Husene er strødd litt her og litt der, vedlikehold er litt så som så, veiene er humpetidump og alt er litt på skakka. Men det er koselig! Jeg liker det.

Og om Bluefields er koselig er Pearl Lagoon fantastisk. En liten landsby nede ved vannet, palmer, små gule, grønne, lilla, røde, rosa eller oransje hus, uthula trestammebåter med seil, to butikker (uten selvbetjening), firkanta minipolitistasjon, ballspill i gatene, gjestehus hos gammelt ektepar, hvert vårt rom, kalddusj i bakgården og mat fra havet.

Kreol er fint. Det er artig å høre på. Jeg må smile av og til, når jeg hører noen prate. ”Ey! How your name girl?” ”Wha’ happn?” ”How your mornin?” Jeg kan leve med det.

Om å fly i Nicaragua

2009-09-29T09:44:00.001-07:00

Vi skulle til Bluefields. Vi hadde alt pakka og klart. Flyet skulle gå klokka 14.00 fra Managua. Da vi kom til flyplassen hadde de bestemt seg for å endre flytida til 13.30. Godt vi var tidlig ute. Vi sjekka inn, men hadde overvekt! Det kan ha vært bagasjen, det kan ha vært oss. Her veies alt og alle som skal ut å fly. Så det bar opp på bagasjevekta med oss også. 63 dollar var prisen for våre ekstra kilo. Men hvis vi la overvekta over i handbagasjen gikk det bra. Og sånn ble det.

Tre kolli handbagasje hver fulle av toalettsaker og bøker, mens vi sjekka inn halvtomme sekker og kofferter. Det er logisk at dette var den beste løsninga. Vi klarte ikke å få ned vekta mye nok, men hvis vi kunne gå med på å ta en ekstra tur innom Corn Island før Bluefields, skulle vi slippe å betale. Sånn ble det også.

Sikkerhetskontrollen vil jeg kalle et eventyr. Her sendes alt i samme slengen, og ingen sier noe om sjampo eller vannflasker eller neggelsakser eller laptoper. Innsjekkingsmannen kom løpende etter oss med boardingkortene. Laminerte Papirlapper med bilde av Bluefields. Vi speidet ut på flyene. ”Skal vi fly med et av de små der?” sa Kristine. ”Jeg tror det” sa Kaja. ”Det er som Wiederøe- fly”, sa Kristine. ”Nei, det er mye mindre”, sa Kaja. Og det var det.

14 seter pluss cockpiten. Og man måtte omtrent krype på grunn av takhøyden. For en deilig tur! Og det takket være at regnet og tordenværet tidligere på dagen nå var over. Det føltes som om flyet hang i en vaier oppi lufta og svingte fra side til side. Ikke ekkelt, bare kribling. Jeg sovna og plutselig så vi Corn Island der nede. Vakker. Ut med noen passasjerer, inn med andre. Så letta vi igjen. Og vi var i Bluefields. Flyet landa, tok en usving på rullebanen og parkerte ved flyplasshuset. Bagasjen vår stod klar ved døra da vi gikk inn.

Det kaller jeg flytur.

La oss putte alle disse menneskene inn i dette flyet.

Jeg kunne ta på førstepiloten hvis jeg ville. Jeg gjorde det ikke.

Boardingcard. Gjenbruk.

Sånn går nu dagan her i Nicaragua

2009-09-20T16:09:00.000-07:00

Jeg står opp. Klokka er 06:20. Jeg tar på meg flipflopene. Jeg må veldig tisse! Jeg går på badet. Badet har murgulv. Jeg kaster dopapiret i søpla (ikke i do). Jeg dusjer. Vannet er kaldt. Eller friskt, som jeg sier her. Jeg tørker meg med mikrofiberhandduk. Jeg blir aldri helt tørr. Jeg kler meg, jeg går inn på rommet. Jeg kler av meg. Jeg står foran vifta ei stund. Luft! Jeg kler på meg og går på kjøkkenet.

”Buenas dias, como amanecio?” God morgen, hvordan våknet De? Spør jeg. Vertsmamma smiler og svarer ”muy bien, gracias”. Vertsmamma er kjempekoselig! Hun lager gallo pinto (bønner og ris) og cafe de leche (kaffe med melk, eller egentlig melk med kaffe) og plantanos fritas (friterte kokebananer= NAM) til de sa yuno (frokost) og lærer meg spanske ord. ”Muchos grasias” sier jeg med den spanskeste aksenten jeg klarer, rydder av bordet, pusser tennene og står foran vifta på rommet ei stund igjen. Rommet er omtrent så stort som rommet hjemme. Bare med dobbelseng med blomstertrekk, pappvegger (nesten) som ikke når opp til taket, og vifte. Hurra for vifte!

Så går jeg ut og møter Kaja og Beth og sjåføren og får mye informasjon om Nicaragua og AMC (organisasjonen vi jobber for) og Managua og Bluefields og historie og sånne ting. Spansk er viktig, derfor lærer jeg det fra ett til fem. Yo aprendero español, eller bare aprendero español. Her bøyer vi nemlig verbene etter hvem som gjør det. Da trenger man ikke å si hvem som gjør det! Hvorfor gjøre det enkelt når man kan gjør det vanskelig, sier nå jeg. Etter fire timer med muy bien, grasias og comprende, går jeg borti gata. Hjem.

José er en bra fyr. Han hjelper meg med spansken, og er en engelskspråklig venn. Han er nevøen til vertsmamma og bodde i USA til han var 20 år. Vertsmamma snakker til meg, jeg skjønner ingenting, ser på José, som oversetter. Og så ler vi litt da. Middag er godt. Det glinser olje av det meste, men HALLO så nam det smaker! Vertsmamma lager gallo pinto og plantanos fritas og pollo (kylling) og chili (som ikke er chili, men en slags salsa) og tortilla y quese (tacoskjell, ja det er friterte tortillas, med mye ost!) og salada en tomada (tomatsalat) og fresco (fersk juice - med vann og sukker). Jeg spiser meg mett.

Det er sånn jeg lever her i Managua, Nicaragua. Og jeg liker det! Det er slitsomt, men jeg trives. Ingenting er vel bedre enn det, får’n si. Vi har vært her i to uker nå, og i morra reiser vi ut i verden, på egne ben – til Bluefields. Der skal vi jobbe med HIV/ AIDS- informasjon, så vidt vi vet. Nicaragua er varmt. Men Bluefields er kaldere og våtere enn Managua. Det kan være bra, det kan være dumt. Her i Managua føler jeg meg ikke nydusja mer enn et par timer, kanskje mindre. Svetten renner. Managua er en grønn by. Som i at det er trær overalt. Den har ingen høye bygninger og ingen sentrum. Sånn gikk det til etter det store jordskjelvet i 1972, som tok hele byen. Grønn er den, men også rosa, lilla, turkis, rød, oransje, limegrønn, blå og gul. Nicaraguanere liker å male husene sine i sånne fine farger. Det er som ei godteriskål. Og veldig fotogent. Jippi!

Klokka to i morra formiddag forlater jeg Managua i et fly på vei mot Bluefields! Da begynner vi. Jeg og Kaja. Da er vi alene og sammen for AMC. Skummelt! Og fint.

I dag sa jeg hadet til familien og José. Hadet er alt for fælt. Jeg vil til Bluefields, men jeg vil ikke dra fra Managua.

Min Nicaraguanske familie.

Friterte platanos (kokebanan) med ost. NAM.

Granada, Nicaragua.

José og spanskboka mi. Takk for hjelpa! Savn.

Bilder fra Kenya!

2009-09-19T19:14:00.000-07:00

94 av de 2 938 bildene jeg tok i Kenya finner du her:

http://www.facebook.com/photos/?ref=sb#/album.php?aid=160454&id=730900920

Saa langt, SAA bra - i Nicaragua!

2009-09-14T17:42:00.000-07:00

- Gallo pinto
- Rosa, turkise, gule, roede, blaa, lilla, orange, limegroenne hus
- Svette paa ryggen
- Frityr
- Stille klokka feil
- Staa opp to timer for tidlig
- Nasjonaldag
- Badstue ute, kjoelerom inne
- Nam i magen
- Maur i dusjen
- Minifirfisle ved dataen
- Spasertur paa vulkanen
- No habla español
- Boil it, peel it or leave it
- Marked
- Kjoepe soete ting man ikke trenger
- Spansk er fint
- Hotell er fint
- Beth er koordinator. Beth er super!
- Ta for faa bilder
- Troett!
- Glede seg til alt!
- Vann. Aldri for mye vann
- Oenske aa ha mer bra klaer
- Rar stikkontakt
- Skrive ting i dagbok
- Antibac
- Svette i panna
- Valg 2009
- Gamle CFC-ere
- Nye CFC-ere (snart)
- Ikke setebelte

Pumwani

2009-09-07T11:25:00.000-07:00

Ei lita jente går rundt i gatene. Hun er rundt fire år, kanskje litt eldre. Det har nettopp regna for første gang siden 2007, så sanda på veiene har blitt til gjørme og den blander seg med alt søppelet. Jenta er uten sko og på ryggen bærer hun sin yngre søster. Hun knytter skoene til søstera mens hun bærer henne og snakker til henne på swahili.

Hun er omsorgspersonen.

Jenta vil leke med de andre barna og setter søstera si på bakken. Barna roper og ler sammen. ”Mzungu, mzungu”, roper de. Mzungu betyr hvit. Photo me, photo me!”. Jeg tar bilder og alle vil se. De ler. Jeg tar flere bilder, sikkert over hundre. Jenta følger fortsatt med søstera si og tar henne med i leken.

Hun er den ansvarlige.

Jeg må ta en pause og etter hvert kommer jenta bort til meg. Hun ser opp på meg og strekker armene opp. Jeg løfter henne opp på armen min, og her blir hun den neste timen. Det blir litt tungt, så jeg prøver å sette henne ned, men hun klatrer opp igjen og klamrer seg fast. Jeg stryker henne på kinnet og i håret. Hun legger hodet sitt på skuldra mi. Hun hviler. Hun smiler. Hun lukker øynene.

Hun er barn, fult og helt.

Vi besøkte Pumwani, et av Nairobis slumområder. Gate etter gate, skur etter skur, gjørme, søppel, høner, hunder, blikktak, barn. Det lukter mat, det lukter urin, det lukter parfyme, det lukter eksos, det lukter popcorn, det lukter svette, det lukter bæsj, det lukter godt, det lukter fælt.

Det er toaletter her og der, men det koster penger å bruke dem. Har du under ti kroner dagen å leve for, prioriterer du kanskje å spise foran å gå på do. Vi hørte at ”flying toilets” er vanlig. Folk gjør fra seg i en pose, og kaster posen ut av huset etterpå. Jeg så ned på gjørma jeg trødde i og tenkte at det kanskje ikke bare var sand.

Men hva har vel det å si for meg? Jeg dro tilbake tit vi bor etter besøket i Pumwani. Jeg dusja, jeg leverte klærne mine til vask i resepsjonen, jeg skrubba skoene mine, jeg spiste en stor middag, jeg drakk rent vann.

Men for menneskene som bor i Pumwani (og folk i tusenvis av andre slumområder i hele verden) er dette hverdag, det er virkeligheten hver eneste dag). Jeg opplever dette som et glimt i livet jeg kan vaske bort når det er over, mens mange av disse menneskene aldri har tatt en varm dusj, har sjelden rene klær, de får aldri rent van og har aldri smakt mat som er i nærheten av det måltidet jeg spiste. Det er forferdelig. Samtidig er det så lett å bare snu seg vekk og glemme at den virkeligheten finnes. Og jeg vet at jeg gjør det. Noen ganger uten å merke det, andre ganger fordi jeg vil. Det er enklere å bare glemme. Men det kan jeg jo ikke.

Rosa piller = hurra!

2009-09-02T07:21:00.000-07:00

1. september 2009, 20.48

Jeg føler meg flott. Takk til piller, dusj og middag. Det er på tide å få hodet tilbake til virkeligheten.

Tenk, jeg er faktisk i Kenya! Jeg har vært her over ei uke. Fantastisk. Det gikk nettopp opp for meg at det bare er ei og ei halv uke til jeg forlater, med kurs mot Nicaragua. Skummelt! Men mest fint. Heldigvis har jeg Kaja med i bagasjen! Og hun har meg.

Akkurat nå misunner jeg pittelittegrann de som skal holde seg i Afrika. Latin- Amerika. Så langt unna, så forskjellig! Vi må liksom stille hjernen, sjela og kroppen inn på nytt enda en gang. Lære oss skikker, språk, kultur. Samtidig er jeg kjempeglad for akkurat det. For mest av alt blir det HURRA å komme til et nytt land, en ny verdensdel. Jeg ELSKER å reise. Og jeg har så mye å glede meg til!

Jeg gleder meg til

- å spise mye god mat
- å reise rundt til steder jeg aldri har vært
- Mer safari her i Kenya
- å være mye i sola
- å besøke skoler og møte mange søte unger
- å ta mange bra bilder!
- å dykke
- å bli brun!
- mer Afrika generelt (maten, musikken, folkene, kulturen)
- å bo på hostell igjen
- å dra på båtturer i Nicaragua (håpe!)
- å se så mye fin natur
- å lære spansk
- den avslappa ”Jamaica style”- kulturen på østkysten i Nicaragua
- å prøve å lære å surfe
- mange, mange blogginnlegg
- å redigere lyd
- å bli godt kjent med Kaja!
- å lese bøker
- å skrive reportasjer
- å høre fra folk der hjemme i Norge
- å se fantastiske solnedganger
- å gå i sommerklær
- deilig fersk frukt
- å få global forståelse (dobbel betydning, Ha.Ha)
- å ta med meg vaner og skikker fra kenyansk og nicaraguansk kultur
- å kjøpe fine ting
- å ta bilder under vann
- å få venner fra Verden

Influensa A(H1N1) ?

2009-09-02T07:19:00.000-07:00

1. september 2009, 15.39

Det måtte jo skje. Svineinfluensa eller ikke svineinfluensa, jeg har blitt syk. Etter en hel dag med gangsperre og stølhet i hele kroppen etter treningsøkta dagen før, la jeg meg klokka 19.00 i går kveld. Jeg var så slapp og sliten og varm og kald på en gang.

Jeg våkna igjen 21.30 av at feberen var forma som middels tjukke streker eller belter over kroppen min, og en god strek måtte møte en dårlig strek for at et lag med feber skulle forsvinne fra kroppen. Rar drøm.

Jeg sov til halv tolv, gikk til legen litt over to. Han målte 39 i feber og 120 i puls. Jeg fikk noen rosa vidunderpiller jeg skal ta sammen med paracet tre ganger om dagen. Satser på at de hjelper. Dette er ikke akkurat det artigste jeg har opplevd til nå her i Kenya. Alle de andre springer og ler ute sammen med fuglene, blomstene og sola, og jeg klarer så vidt å skrive et blogginnlegg.

Jeg har spist kenyansk maisbrød med norsk Nora jordbærsyltetøy, og det var helt sykt godt! Takk Åse! Jeg tror vidundermedisinen begynner å virke nå. Jeg svetter og tar av meg skjerfet.

Den tørre sannheten

2009-08-31T06:55:00.000-07:00

Varmen. Tørken. Savannen. Sjiraffen. Bøffelen. Sebraen. Buskas. Krattet. Slangefare. Trø forsiktig! Oioi. Solkrem? Litt. Solbrent? Litt. Tornestikk på foten. Au.

Vi besøkte Rift Valley. Den strekker seg fra Jordan til Kenya og det var nydelig.
Det er helt harmonisk å gå på savannen på Cresent Island med dyrene der, like ved. Varmt, men veldig gøy.

Men det er nok desverre ikke så flott som det kan virke.

Cresent Island er ikke lenger en øy. Vannet har trekt seg så mye tilbake de siste årene at øya har blitt en halvøy. Tørke og atter tørke. Klimakrisen merkes ekstra godt her i Kenya. I Rift Valley har mange innsjøer. En av dem, Lake Naivasha skal gi drikkevann til 300 000 mennesker. Innsjøen, som tidligere nådde helt opp til bosetningen, har de siste tre årene trekt seg tre kilometer tilbake.

Men klimakrisen og tørken er ikke den eneste synderen heller. Langs veien vi kjørte mot Lake Naivasha var det kilometervis med roseplantasjer, de fleste eid av internasjonale selskaper. Her vannes det konstant, noe som gir mindre og mindre drikkevann til innbyggerne rundt Lake Naivasha.

Elver tørker ut, innsjøer krymper, øyer blir halvøyer. Man hører om det på radio og TV, men å se det selv er helt sykt. Ja, tror det er det best beskrivende ordet.

Den kunstige kanalen de har laget de fire kilometerne Lake Naivasha har krympet.
Gjetergutter ved Lake Naivasha.

Jackie og vannflaska.
Det føles rart å drikke flaskevann når folk rundt må gå flere kilometer for å hente brunt vann.

Masailandet

2009-08-28T22:16:00.000-07:00

Opp fem på sju - iskald dusj - frokost - totimers busstur i steiksol på humpehumpehumpevei - sliten, sulten, klam..

Bussen stopper midt i et digert tørt slettelandskap. Ved barneskolen på sletta, bak høye murer og en grønn åpen port står velkomsten: et femtitalls syngende, klappende og dansende masaibarn. Jeg blir helt satt ut. Kan ikke annet enn å smile og le. Sola steiker, barna synger, og vi følger etter dem i toget mot skolebygget, der dansinga fortsetter...

I går var vi i Kajiado, en time unna Nairobi, to timer unna Limuru, der vi bor. Det var nesten uvirkelig, men likevel så virkelig! Skolen vi besøkte var en blandaskole (både for jenter og gutter) i en masailandsby. Denne uka hadde det vært seminar kun for jentene, for å lære om å si nei til FGM - Female Genital Mutilation - kjønnslemlestelse av kvinner. De yngste jentene var bare 7-8 år gamle, men realiteten er at de ofte blir omskjært i denne alderen. Og etter det er de kvinner, og klare til å gifte seg.

De var så søte! Vi hadde med et tre hver som vi plantet sammen med barna utenfor skolen. Det var fint. Og for å gi noe tilbake for den fine velkomsten sang vi kjerringa med staven, men det ble egentlig bare pinlig. Afrikanere er absolutt hundrevis av ganger mer musikalske enn oss.

Jeg skulle ønske vi kunne være der lengre.

Verdens vakreste velkomst.

Masaidamen

Photos, photos!

2009-08-27T10:38:00.000-07:00

Vi våkna til tjukk morgentåke. Det var like kaldt som det ser ut!

Herligste speiderjenta. "I'm not scout, I'm brownie". Det viste seg å være navnet på speiderpatruljen.

Limuru er så fint!

Termoser.

Lærdom: Afrika betyr ikke alltid varme. Det er så deilig å samles rundt peisen om kvelden etter en hel dag med pledd og gåsehud.

Jambo Kenya!

2009-08-25T07:13:00.000-07:00

Afrika. Jeg tenker: sol (mye sol!) tørt, varmt, kjole, solbriller, svett, klamt. Så feil kan man ta.

Vi kom til Nairobi søndags kveld. Det var mørkt, naturlig nok, men tanzanianerne hadde på seg votter og lue og syns det var kaldt! Jeg lo litt inni meg. Kaldt nei!? Vi er jo i Afrika!

Men det er virkelig kaldt her. Faktisk. Kanskje ikke så rart, siden Nairobi ligger nesten 2000 meter over havet. Da jeg trakk fra gardinene i går morrest var det tjukk tåke som hilste meg på utsida. Jeg angrer på at jeg ikke tok med dongeribukse, converse og en varm genser. Men jeg har kommet over den verste overraskelsen (og litt skuffelse). For det er virkelig fint her.

Vi bor på et konferanse- og overnattingssenter i Limuru, ca en time utenfor Nairobi. Hvite hytter, palmer, fugler, stier, blomster, busker, Afrika.

Jeg skal være her i tre uker på forberedelseskurs. Vi er 15 fra Norge, og i tillegg er det folk fra Madagaskar, Kenya, Tanzania og Armenia. Etter kurset setter jeg og Kaja oss på flyet til Nicaragua. Eller det vil si: Nairobi - London, London, Miami, Miami – Managua. Gleder meg ikke mye til flyturen. Men Nicaragua! HURRA!

Kenya er også Hurra! Lukta, husene, naturen og folkene minner meg mye om Sør- Afrika. Deilig. Bare mye kaldere.

Kwa heri!

Varme Edinburgh

2009-06-29T13:13:00.000-07:00

Edinburgh, Skottlands hovedstad. Så liten, så stor. Vegard og jeg kom ikke nettopp hjem fra byen, men det er nå jeg har lyst til å skrive. Det er en by jeg kommer til å bli glad og trist av å tenke på. Mest glad, får jeg håpe.

Så koselig, så åpen, så velkommen, så grå men fargerik. Svulstig ble dette, men det er ikke Edinburgh.

Vi tusla rundt, gikk i sol, gikk i regn. Fant fort ut at det var lurt med paraply, så jeg kjøpte en. Eller vi bare gikk og satte oss på en Pub, de er ikke vanskelig å finne! Edinburgh er byen med størst pub-tetthet i hele Storbritannia, leste jeg. Koselig. Starbucks er et veldig godt alternativ, gjerne i flere timer.

- Kan vi gjøre det? sa Kristine og bladde og pekte i førti brosjyrer og blader.

- Ja, kanskje i morra, sa Vegard.

Vi gjorde noe annet i stedet. Hva skal man med turistatraksjoner?

Bilder kommer!

En smak av Syden

2009-05-06T06:28:00.000-07:00

Synne og Kristine sitter på verandaen og jobber. Skal jobbe. Vil jobbe. Men det varmt.
- Skal vi spise litt ananas? Spør Kristine.
- JA! svarer Synne, og er ikke sein med å legge fra seg dataen.
Snart sitter jentene på verandaen i bikini (Synne i undertøy, men det får gå for det samme har de funnet ut), spiser fersk ananas og blå druer og hører på sommersanger. Slik er det her i Syden. Det er vanskelig å jobbe. Og lett å finne på andre ting, gjerne hele dagen. Men vi har da gjort en del! Vi har bare brukt ei stund på å gjøre det.

Vodice er koselig. Trange gater. Rosa hus. Lysegule hus. Lysegrønne hus. Legohus. Strand og sol. Turkist vann. Måseskrik. Hvite båter. (Noen små, noen store.) Firfirsler. Palmer. Vanlige trær. Vanlige folk. Vennlige folk. Glade folk. “Nema engleska”. Vaniljeis. Mellom bakkar og berg. Gode senger. Turister. Bygningsarbeidere. Skap til klærne. Souvernirer. Sinte hunder. Snille hunder. Søte katter. Tysk musikk- TV.

Jeg har det fint, men savner å reise. Vi har vært her i over ei uke nå, og det kan bli litt lenge på samme plass. Idag skal vi til Knin, ca to timer unna Vodice, og på imorgen eller fredag reiser vi til Zagreb. Byliv- jippi! Hostel – jippi! Folk – jippi!
Det blir nok bra. Vi skal være borte i seks dager, og har pakka i samme sekk.

Her kommer noen bilder fra Vodice.

Auf wiedersehen!

Kristine.

Mostar - den delte byen

2009-04-30T04:50:00.000-07:00

Foer vi kom hit til Vodice hadde vi en stopp i Mostar, soer i Bosna og Herzegovina. For en by, seier jeg bare! Saa utruli koselig og vakker, med alle de smaa, trange, snirklete gatene, koselige gamle husene og selvsagt fint vaer. Byen e delt i to av ei elv med sju brue over, som alle blei knust under krigen. Ei av bruene er veldig beroemt, og den var vi selvsagt og saa. Jeg fikk hoedeskraekk der oppe.

Moster er vel ogsaa en av de byene som har flest spor etter krigen, i hvertfall i menneskene som bor daer. Byen har en veldig hoey andel kroater, og foer krigen levde alle sammen i fred og fordragelighet og ingen brydde seg om hvem som var kroat og hvem som var bosniak (muslim). Idag er det, som du kanskje har skjoent, ikke saann. Kroatene bor paa den ene siden av elva, og muslimene paa den andre. Et digert kors paa toppen av fjellet gjoer at man vet hvilken side man er paa. Ingen fra ulike nasjonaliteter prater til hverandre, ingen tar turen over paa den andre siden (hvis det ikke er helt noedvendig). Dette er folk som bor i samme by! Vi kunne snakke med en person uten aa ha anelse om han var bosniak eller kroat, det er ingen forskjell paa dem. De snakker samme spraak ogsaa. Det er helt rart.

Vi bodde paa Hostel Majdas, som var suuuuperkoselig! Soeskenparet Majda og Bata drev det sammen, med god hjelp av mora, vaerdens soeteste gamle dame, som attpaatil snakka norsk og lagde et (i foege Synne) fantastisk godt broed. Her var det ikke om aa gjoere aa klare seg selv, men man ble lagd te og kaffe til, kjoert til og fra buss-stasjonen og tatt vare paa med kjaerlighet. At det ogsaa bodde et par kule amerikanere, en beskjeden, men veldig hyggelig franskmann og ei soet og trivelig jente fra Brasil der, som vi hang sammen med, gjorde heller ikke saa mye.

Mostar - jeg kommer tilbake!

Den beroemte brua i Mostar. Ikke veldig spennende, men fin var den.

Postkortskriving paa hoeyt nivaa.

Elva deler ikke bare Mostar i to, men ogsaa folket som bor i byen.

Hostel Majdas <3

Skuddhull.

Oeyet mitt kunne ikke faa nok.

Balkan i bilder

2009-04-25T10:09:00.000-07:00

Naa er vi kommet til Vodice, Kroatia. En koselig liten smaaby utenfor Split. Vi bor i ei kjempefin leilighet uten aa betale ett eneste oere. Haerlig. I dag er det skikkelig Syden haer ogsaa, kanskje 23 grader og sol.

Det er godt.

Og endelig kommer det noen bilder! Jeg har vel ikke vart flinkest paa det omraadet i det siste. Saa haer kommer alt paa en gang!

Familien vi besoekte paa et flyktningesenter i Kraljevo, Serbia. De bodde paa veldig faa kvadratmeter, delte bad med fem andre familier og foreldrene sov i stua. Her hadde de bodd i 10 aar, men klagde ikke.

Frokost med glutenfritt sebisk maisbroed og te paa hotellet i Kraljevo.

Ei soet gammel dame vi besoekte i nabolaget til Milan.
Paa ortodoks langfredag er alle serbere hjemme og lager nydelige paskeegg. Vi fikk det hos nesten alle vi moette!

Synne og Milan utenfor flyktningesenteret.

Banja Luka, Bosnia.

Duer i Sarajevo. Den vakreste hovedstaden jeg har sett!

Spor fra krigen overalt.
I tunnellen de brukte til aa frakte mat og vaapen og andre ting inn i Sarajevo under krigen.
Pusi!

Sarajevo. En by med minner.

2009-04-24T11:58:00.000-07:00

Sarajevo, jeg ser hjem som blir forlatt
Sarajevo, jeg ser barn som blir bedratt.
Hvite øyne som lengter etter fred.
Sarajevo.

En by med minner.
Det var lek og det var sang,
og barnelatter.
Slik var det visst en gang.
En dag vil komme,
da krigen vil ta slutt.
Sarajevo.

Vi kom hit onsdags kveld, og sjekket inn på Hostel City Center, http://www.hcc.ba/ etter å ha blitt lurt av en taximann som sa han visste hvor hostellet lå, som viste seg å være bløff, og i tillegg tok fire ganger så mye for turen enn det vi burde ha betalt.
Etter å ha bodd på hotell i ei ukes tid var det kjempeherlig å endelig komme til et sted der man henger i stua sammen med folk fra hele verden, sover i køyeseng, må gå opp uendelig med trappetrinn for å komme inn, der det er døgnåpen resepsjon og alle er hyggelige på den ikke-overhøflige måten.

Jeg har blitt forelska i denne byen, som så absolutt har så mye, mye mer å tilby enn Banja Luka, som er den serbiske hovedstaden. Små trange gater, gamle hus, nye hus, spor fra krigen overalt, kulturkrasj av muslimsk og serbisk kultur, og vakre mennesker. Sentrum er på flatmark, mens resten av byen er bygd oppover fjellskrentene. Veldig koselig! Sola og de rundt 22 gradene slegger heller ingen demping på stemninga.

I går var nok både jeg og Synne, i hvert fall jeg, ganske lei av å jobbe og springe rundt å intervjue folk, så vi tenkte at det ikke ville være så dumt med en dag som turister. Hostellet ligger midt i sentrum og like ved et turistkontor, der vi meldte oss på en guidatur, blant annet med besøk i underjordstunellen de brukte for å frakte mat og andre nødvendigheter inn i Sarajevo under krigen. Tunnellen (de 25 metrene som er igjen) luktet som i en potetkjeller, og var egentlig ikke så spennende. Det var egentlig ikke resten av guidaturen heller. Vi satt trøkt sammen i bagasjerommet på en slags safaribil, og fikk ikke sett så mye, først og fremst fordi vinduene var så små, men også fordi man satt med ryggen til. Vi fikk derimot snakka litt norsk med folk for en gangs skyld, fordi også to andre av tilsammen seks påmeldte var fra Oslo, mens de to siste, et gammelt ektepar, var fra finland og snakka svensk.

Etter å ha sett og ikke sett store deler av Sarajevo handla vi resten av ettermiddagen. Jippi! Litt skuffende dyrt her (billigere enn i Norge, men likevel dyrere enn jeg hadde trodd), men mange fine butikker, både små sjarmerende selveide, og store lyse kjedebutikker. På kvelden gikk vi på en studentplass. Vi hadde vel ikke store forventninger, men fikk et lite sjokk da vi måtte trykke oss inn blant 800 studenter på en plass uten
Balkan Beat- hits og med god stemning. Sistnevnte selvsagt viktigst av alt. Nye bekjentskaper, nye facebook- venner. En fin ting det der facebook-greiene.

Det ble vel litt senere enn vi hadde planlagt i går, for i dag sov vi til over tolv (ja, det er lenge for oss nå) og siden vi ikke hadde fått svar hos regjeringa ennå, gjorde vi ikke mye annet enn å besøke ambassaden i dag. De ringte oss i går og lurte på om vi ville komme. Hyggelig. Min fjerde ambassade! En del gå-rundt-og-ta-bilder har det også blitt i dag. Vi gikk på en av de mange og store kirkegårdene her i Sarajevo. Det er litt av et syn. hundrevis av hvite gravsteiner tett i tett i tett i tett i tett. Det er ganske absurd å tenke på at for meg er krigen noe fjernt og langt borte, noe som skjedde for over 60 år siden, mens for mine gjevnaldrende bosniaker, kroatere og serbere er krigen noe nært, noe de husker godt og noe som tok vekk mange de kjente og var glad i.

I morgen klokka ni om morraen tar vi bussen til Mostar, der vi skal være ei natt før vi reiser til leiligheta til Synnes foreldre i Kroatia. Syden! Det skal bli godt.

Hadet så lenge!

Kristine

Banja Luka - lilleserbia

2009-04-21T02:44:00.000-07:00

Jippi! Endelig noen bilder å hvile øyet på.
Det går litt tregt på den fronten merker jeg. Jeg har blitt litt for avhengig av photoshop til at jeg klarer å legge ut noen bilder som ikke er behandla.
Disse bildene er fra de første dagene i Beograd. Vi har nå vært i Banja Luka i Bosnia i tre dager. Det er den serbiske hovedstaden i Bosnia. Kan kanskje virke litt komplisert, men Bosnia&Herzegovina (som er det offesielle navnet på landet) er i teorien ett land, mens det i praksis er to land; Federasjonen Bosnia&Herzegovina, der det bor muslimer (bosniaker) og kroatere, og Republika Srpska, den serbiske delen, der det naturlig nok bor serbere.
Så egnetlig er Banja Luka omtrent som i Serbia, selv om det altså ligger i Bosnia.
Forskjellene er vel stort sett at jentene er litt mindre pynta her (i Serbia er de nesten alltid overpynta), og at de bruker bosniske penger (1 KM = 4, 53 kr).
Folk prater veldig dårlig engelsk, som vi allerede er vant til, og det blir ofte veldig basic, både når vi intervjuer og skal spørre om veien. Jeg bruker engelsk så ofte at jeg av og til tar meg selv i å tenke på engelsk, men det er alltid veldig dårlig engelsk. Ganske kjipt.
Det er rart hvordan man tar til seg andres måte å prate på..
I dag har vi vært på universitetet i Banja Luka for å prøve å finne noen som kunne svare på hvordan det er å bo her i Republika Srpska, som er en del av saken vi skal skrive fra Bosnia.
Det gikk kjempebra! Vi har så flaks her nede.
Vi fikk først et intervju med en som så vidt kunne engelsk. Han svarte derfor bare på helt grunnleggende plan. Men SÅ spurte vi oss frem om det var noen ansatte på skolen som kunne hjelpe oss å finne studenter som kunne engelsk.
Han som skulle hjelpe oss, Dragen, viste seg å også være student, og var et så bra intervjuobjekt at vi liksågodt intervjuet han istedet, i sånn ca en times tid. Det her blir gull, sa Synne i et øyeblikk da Dragan måtte ta telefonen.
Det var visst omtrent det som har skjedd så langt, her er noen bilder fra Beograd.

Ćao!

Flyturen to to og en halv time, selv om vi ei stund trodde det tok en og en halv time. Synne hadde glemt å stille klokka.

Første kvelden spiste vi i Skadarska, den gamle bohem-bydelen i Beograd. En skikkelig koselig, serbisk restaurant, med malerier over alt på veggene, live serbisk gitarmusikk med Lady Sadarska og god mat.
Vi besøkte regjeringa, nærmere bestemt departementet for kultur og media, der det jobba ei som hadde studert på Høgskolen i Bodø. Hilste på kulturministeren i gangen også da..! Vår! Savabrua i Beograd.

'Cao Beograd, ztravo Kraljevo!

2009-04-17T11:15:00.000-07:00

Beograd var veldig bra, egentlig bedre enn sist. Vi ble kjent med noen spanjoler som bodde på hostellet vårt, og de var en skikkelig go'gjeng! Ikke alle kunne like godt engelsk, men det gikk vældi greit. Spans er faktisk utrolig vakkert har jeg funnet ut! Hvis jeg skal lære meg et annet språk noen gang, så må det nok bli det! Vi dro ut sammen med de på kvelden, og det var veldig artig.
Og selvfølgelig noe det blir nye facebook-venner av. "Are you on facebook?" er noe vi hører og sier ofte her nede.
Nå har vi kommet til Kraljevo. En så langt veldig koselig by med kjempehyggelige folk. Vi ble møtt på busstasjonen av Milan, som Synne hadde fått kontakt med gjennom en venn av en venn av en venn (eller noe sånn) i Norge. Han er veldig hyggelig og har tatt oss med ut på middag, kjørt oss til og fra hotellet vi bor på (fint hotell, til rundt 150 kroner natta!) og rundt omkring i byen. Han hjalp oss også med å få kontakt med de vi intervjuet på et flyktningesenter i dag. Det var en utrolig opplevelse! Senteret var gammelt og forfalt. Det lukta ganske stramt med en gang vi kom inn, og i de lange korridorene var det stabla store tårn med esker, søppel, ting og tang, klær og alt mulig. Vi besøkte to familier. Den ene var en mor, en far og to kjempesøte barn, ei jente på 11 og en gutt på sju. De bodde alle sammen inne i ei "leilighet" om man kan kalle det for det, på kanskje 25 kvm. Her har de bodd siden de måtte flykte fra Kosovo i 1999. I 10 år! Det er ganske uforståelig. De hadde lite penger og eide ikke mye, men de klagde ikke. Jeg beundrer mennesker med så stort pågangsmot. Og jeg må bare tenke at jeg er så glad for at jeg bor i Norge!
Etterpå dro vi på besøk til en serbisk familie sammen med Milan. Koselige folk, igjen. De bodde i en forstad til Kraljevo, en liten, koselig landsby utenfor byen. Det var så fint der! Små, hvite murhus, griser, høner og sauer i hagene, blomstrende trær, fuglekvitter, alle kjenner alle og god stemning. Såklart. Det er langfredag her i dag (Serbia er ortodoks kristent) så vi fikk påskemiddag, som bestod av bønnesuppe, potetsalat, salat, en slags paprikastuing og brød. Altså ingen kjøtt- eller melkeretter, fordi dette er nest siste dag i den tre måneder lange fasten, der man altså ikke kan spise kjøtt eller melkeprodukter. God mat! Vi fikk selvsagt også rakija som er et spesielt serbisk plommebrennevin. De drikker det hele tida her i Serbia. Ganske sterkt!
Nå sitter vi på hotellrommet, og ska snart ut sammen med Milan.

Bilder kommer senere, dårlig internettforbindelse.

Hadet!

I Beograd - igjen

2009-04-14T02:12:00.001-07:00

Da var Synne og Kristine sin store reportasjereise begynt! Vi er journaliststudenter, og skal skrive bacheloroppgave om serbiske flyktninger.
Hvor lenge vi blir vet vi ikke, men vi vet at reiseruta vår blir sånn omentrent på dette vis:

Beograd - Kraljevo - Sarajevo - Banja Luca - Zagreb - Vodiche

Vi landet i Beograd i går halv seks. Yr sa regn, men i Beograd ble vi møtt av den rødeste solnedgang.
Nå regner det igjen. Vi bor på Green Studio Hostel (http://www.greenstudiohostel.com/) samme plass som sist. Jeg elsker dette hostellet. Ikke at jeg har bodd på så veldig mange hosteller før, men jeg bare elsker det. Stemninga er avslappa, folk fra alle mulige land i verden smiler og hilser, man prater lett med hvem det måtte være og føler seg nesten som hjemme. Ganke rart, men trivelig.
Hvis det er som dette på andre hosteller rundtomrking, kan jeg ikke annet enn å glede meg.
Da gjør det ikke så mye at senga er hard og rommet, der jeg og Synne sover sammen med fem andre, er varmt og klamt, eller at dusjen og doet ikke er mer enn helt OK.

I går gikk vi ut og spiste nesten med det samme vi kom, selv om vi ikke akkurat var nydusja. Og for en resturant vi fant! Her var serbisk mat, gamle malerier som dekte alle veggene og gjøglere som spilte opp. Kjempekoselig. Det ble ikke verre av at det var noen sveitsiske (fikk vi etterhvert greie på, etter å lenge ha trodd de var fra Tyskland) folk som inviterte oss til sitt bord, og etterpå ut for å ta ei øl.

Nå romler magen, og etter å ha gjort noe med det bærer det avgårde til ambassaden for litt bakgrunnsinformasjon.

'Cao!